Håkon Haugli (A): Siden EØS-avtalen ble inngått i 1994 har ingen av EØS/EFTA-landene benyttet seg av reservasjonsretten.
Hvordan vurderer utenriksministeren de juridiske og politiske konsekvensene av et eventuelt norsk nei til Datalagringsdirektivet (DLD)?
Grunngiving
Nærmere 80 prosent av norsk eksport av varer går til EU-området. Siden 1994 har EØS-avtalen sikret Norge deltakelse i EUs indre marked. I avtalen har Norge rett til å reservere seg mot rettsakter vi ikke vil ta inn i avtalen (”reservasjonsrett”). Kommunal- og forvaltningskomiteen var nylig på studiereise til Brussel, der vi blant annet møtte representanter for EU-kommisjonen, ESA, EFTA og norsk utenrikstjeneste. I flere av disse møtene var en eventuell bruk av reservasjonsretten tema, samt de skadevirkningene en slik beslutning vil kunne ha. Det ble blant annet påpekt at EØS-avtalen ikke gir noen klar anvisning på hvilket regelverk som kan settes ut av kraft dersom konflikten ikke lar seg løse gjennom prosedyrene i EØS-avtalens artikkel 102.
Ifølge professor Fredrik Sejersted ved Senter for Europarett er det like mye et politisk som et rettslig spørsmål hvor stor del av EØS-avtalen som vil berøres dersom Norge benytter seg av reservasjonsretten. Enkelte har hevdet at DLD er så perifert at konsekvensene for EØS-samarbeidet vil være marginale. Andre mener det vil være problematisk om Norge reserverer seg, delvis fordi direktivet berører sentrale deler av EØS-samarbeidet, og delvis fordi det vil forsterke inntrykket av at Norge velger bort omdiskuterte deler av samarbeidet.