Dokument nr. 15:1591 (2009-2010) Innlevert: 19.08.2010 Sendt: 23.08.2010 Svart på: 30.08.2010 av fiskeri- og kystminister Lisbeth Berg-Hansen
Svein Flåtten (H): I kjølvannet av siste tildelingsrunde for oppdrettskonsesjoner, har det dukket opp flere saker hvor søkerne synes forskjellsbehandlet, at tilsagn trekkes tilbake uforutsigbart og at saker synes unødvendig å havne i rettsapparatet med store forsinkelser og økonomiske tap for aktørene som resultat. Er statsråden tilfreds med denne situasjonen for næringen, og hvis ikke, hva vil hun foreta seg for at regelverket kan bli forutsigbart for næringen og at like saker og like aktører blir behandlet likt?
Lisbeth Berg-Hansen: Akvakulturloven åpner for flere muligheter for tildeling av tillatelser til havbruk med laks, ørret og regnbueørret. Dette kan for eksempel være lukket budrunde, med eller uten prekvalifisering, eller en tildeling etter fastsatte kriterier og bruk av skjønn. I 2002- og 2003-rundene var det fast vederlag med tildeling etter fastsatte kriterier og bruk av skjønn, mens det ved utlysning av 10 gjenværende tillatelser i Finnmark i 2006 ble benyttet lukket budrunde med prekvalifisering. Tillatelsene i 2009-runden ble tildelt mot et fast vederlag etter en tildeling etter fastsatte kriterier og bruk av skjønn. Den regionale fordelingen av tillatelsene, vederlaget og tildelingsmåten, prioriteringskriterier, vilkår og den videre prosessen for tildelingsrunden ble forelagt Stortinget gjennom St.prp. nr. 1 (2008-2009) tillegg nr. 4, og vedtatt gjennom budsjettbehandlingen.Tildeling mot fast vederlag etter en slik tildelingsmåte muliggjør bruk av politiske virkemidler samt at den normalt vil gi et bredere spekter av virksomheter muligheter til å få tillatelse enn for eksempel en budrunde uten prekvalifisering. Dette er likefullt en tidkrevende prosess fordi det innebærer skjønnsutøvelse basert på politiske fastsatte kriterier - og dermed rangering av søkere etter godhet. Særlig når det, som i denne tildelingsrunden, var mange gode og kvalifiserte søkere. I 2009-runden var det satt opp flere ufravikelig krav, herunder at søker måtte dokumentere økonomisk evne til å betale vederlaget og at driften måtte planlegges på lokaliteter i kommuner med godkjent arealdel av kommuneplanen. Ved prioriteringen mellom søkerne skulle det særlig legges vekt på om søker var en ”mindre aktør” (definert som inntil 19 tillatelser) i næringen og om søker ville legge til rette for økt bearbeiding med sikte på økonomisk integrasjon i kystdistriktene i Norge. Kriteriet knyttet til bearbeiding legger til rette for økt verdiskaping, men også for å legitimere bruk av kystsonen. Dette er viktig for at lokalsamfunnene skal få noe igjen for å legge til rette for havbruk. Hvordan prioriteringskriteriene var å forstå og vektingen av og mellom disse var nærmere utdypet i merknadene til tildelingsforskriften, herunder hvilke kommuner som var å anse som kystdistrikt. På Vestlandet ble det i tillegg lagt vekt på om søker ville benytte en ny tillatelse på en slik måte at den samlede driften ville være mer bærekraftig i bekjempelsen av laksesykdommen pancreas sykdom (PD). I de fleste fylker der det ble utlyst tillatelser, kom det inn langt flere søknader enn de tillatelsene som var utlyst. Avgjørelsen av hvilke selskaper som skal få tillatelser er naturligvis av stor betydning for søkerne. Fiskeridirektoratet, både regionalt og sentralt, har derfor i sin saksbehandling vært opptatt av å ivareta rettssikkerheten til søkerne samt sikre en forvaltningsmessig forsvarlig saksbehandling. Dette har nødvendigvis medført at saksbehandlingen har tatt lenger tid enn for andre typer saker, og jeg har forståelse for at mange mener saksbehandlingen har tatt lang tid. Jeg legger til at saksbehandlingen har blitt ytterligere forlenget som følge av flere rettslige prosesser. I etterkant av en såpass omfattende prosess som en tildelingsrunde, kan det som regel være hensiktsmessig at det foretas en intern evaluering der både regelverk og prosess vil være naturlige temaer.