Svein Flåtten (H): Regelforenkling har i årevis vært en uttalt del av norsk næringspolitikk.
Mener statsråden, som ansvarlig for forenklingsarbeidet, at Riksrevisjonen bør kunne benytte utredningsinstruksen som revisjonskriterium, og at kontrollen med forenklingsmålene med det vil bli bedre?
Grunngiving
Næringslivets samlede rapporteringsforpliktelser beløper seg til 54 mrd kroner, og det er bred enighet om at det er maktpåliggende å få ned disse kostnadene. Kostnader kan kuttes ved å fjerne eksisterende krav, eller ved at nye regler ikke blir innført, eventuelt ikke får større virkeområde enn strengt nødvendig. I så henseende kan man se for seg at Riksrevisjonen bør kunne benytte utredningsinstruksen som revisjonskriterium for hvorvidt Stortingets ambisjoner om forenkling i seg selv blir nådd, og om hvorvidt hver enkelt sak som kommer til Stortinget er tilstrekkelig utredet med hensyn til forenklingskonsekvenser.
At Stortinget mener kostnadene må reduseres, fremkom sist i Innst. 224 S(2009–2010).
Lov om Riksrevisjonen angir Riksrevisjonens formål i § 1. Riksrevisjonen er Stortingets revisjons- og kontrollorgan, og skal gjennom revisjon, kontroll og veiledning bidra til at statens inntekter blir innbetalt som forutsatt og at statens midler og verdier blir brukt og forvaltet på en økonomisk forsvarlig måte, og i samsvar med Stortingets vedtak og forutsetninger. I Instruks om Riksrevisjonens virksomhet gis mer utførlige bestemmelser om blant annet innholdet i Riksrevisjonens kontrollarbeid. For eksempel er instruksens § 9 e) blitt brukt som grunnlag for å hjemle en undersøkelse i Utredningsinstruksen.
Forvaltningsrevisjonen skal i henhold til instruksens § 9 framskaffe relevant informasjon til Stortinget om iverksettelse og virkninger av offentlige tiltak eller lignende, herunder om: d) forvaltningens styringsverktøy, virkemidler og regelverk er effektive og hensiktsmessige for å følge opp Stortingets vedtak og forutsetninger, e) beslutningsgrunnlaget fra regjeringen til Stortinget er tilstrekkelig.
At det kan være uenighet om hvor langt Riksrevisjonen kan gå i å hjemle sine undersøkelser i forvaltningens eget regelverk, kom frem i Riksrevisjonens rapport om myndighetsutøvelse for reduksjon av NOx-utslipp. Det var ikke enighet mellom Finansdepartementet og Riksrevisjonen om Riksrevisjonen kan undersøke om forhold vedtatt i kongelig resolusjon(som for eksempel utredningsinstruksen) blir fulgt opp.
Fra Finansdepartementets kommentarer til rapporten:
Når det gjelder Stortinget, hevder departementet at normen for hva som er et tilstrekkelig beslutningsgrunnlag, ikke kan utledes av bestemmelsene i utredningsinstruksen og økonomireglementet. Disse er forvaltningens interne regelverk som i prinsippet kan operere med andre normer enn de som gjelder i forholdet mellom regjeringen og Stortinget.
Fra Riksrevisjonens uttalelse:
Det er derfor åpenbart at Riksrevisjonen også må kunne benytte utredningsinstruksen som et revisjonskriterium for å vurdere om beslutningsgrunnlaget for Stortinget er tilstrekkelig, jf. instruks om Riksrevisjonens virksomhet av 11. mars 2004 § 9 e og Innst. S. nr. 136 (2003-2004). Etter Riksrevisjonens vurdering er det verken i forarbeidene til riksrevisjonsloven eller instruksen noen indikasjoner som tilsier noe annet. Riksrevisjonen har imidlertid foretatt sin vurdering ut fra Stortinget får en helhetlig og dekkende vurdering av alle nødvendige forhold.