Grunngiving

Lov 18. mai nr. 11 1990 om stadnamn, § 5 annet ledd, gir hjemmel til tvangsendring av bruksnavn som språklig og geografisk faller sammen med nedarvede stedsnavn, eller med andre stedsnavn som skal brukes av det offentlige. Bestemmelsen forvaltes av Statens kartverk. Utøvelsen av bestemmelsen har gitt flere uheldige utslag der slektsnavn og gårdsnavn blir atskilt, eller at gårdsnavn forandres slik at det ikke lenger skaper den identitetsfølelsen navnet tradisjonelt har hatt. I behandlingen av representantforslag fra stortingsrepresentantene Øyvind Halleraker og Olemic Thommessen om endring av bruksnavn uten grunneiers samtykke Dokument nr. 8:58 (2007-2008) hadde en enstemmig komité følgende merknad i Innst. S. nr. 124 (2008–2009):

”Komiteen viser til brev fra statsråden til komiteen (vedlegg), der departementet åpner for en lovendring. Komiteen mener en lovendring bør innebære at loven tillater videreføring av nedarvet skriveform på gårdsnavn. Komiteen mener videre at de ulike grunneierne i ei grend bør kunne opprettholde ulik skrivemåte, samt at det ikke behøver være samsvar mellom skrivemåten på gårds-/bruksnavnet og øvrige funksjoner av stedsnavn som sammenfaller med gårdsnavn i et geografisk område. Komiteen mener derfor at det bør utredes å endre loven slik at kravet om at navnene skal følge gjeldende rettskrivingsprinsipper ikke skal gjelde selve gårds-/bruksnavnet, og at kravet om ensartet skrivemåte i ulike funksjoner oppheves.
Komiteen mener at grunneieres synspunkt i saken bør tillegges særskilt vekt.”

I den påfølgende debatten i Stortinget 13. januar 2009 sa daværende kulturminister Trond Giske ”Komiteens merknader vil bli fulgt opp av departementet på vanlig måte gjennom utredning og høring før vi kommer tilbake til Stortinget med et lovendringsforslag”. Spørsmålsstilleren ønsker å få informasjon om fremdriften for denne lovendringen da det nå er over to år siden saken ble tatt opp av Stortinget.