Gunnar Gundersen (H): I NRK Dagsrevyen 30.1.11. ble det hevdet at Helsedirektoratet vil ha vurdert en strengere arbeidsmiljølov slik at bedriftene skal få en plikt til å tilby trening. Reportasjen var interessant både med hensyn til hvem man når og hvor mange man når gjennom fellesopplegg. Det synes klart at det må tenke nytt for å nå de inaktive. Det må være bedre å bruke gulrot enn pisk for å møte utfordringene.
Vil finansministeren nå vurdere å endre skattereglene slik at bedriftene kan tilby fleksible opplegg som alle bedrifter kan tilby?
Grunngiving
Finansministeren har tidligere avvist å se på skattereglene for bedrifters tilbud av trening til ansatte (dok 15:403 (2009-2010). Helsedirektoratets utsagn på Dagsrevyen og et generelt fokus mot den store helseutfordringen inaktivitet er, antyder at myndighetene har tanker om å bruke kraftige virkemidler for å få endringer. Mange bedrifter er imidlertid bevisste, men det kan være lite tvil om at dagens skattesystem gir større bedrifter helt andre muligheter enn små og det er lite rom for tilpassede opplegg for den enkelte.
Reportasjen i NRK Dagsrevyen var interessant, fordi den avsløret - ikke overraskende - at man først og fremst når den delen av bedriftens ansatte som allerede er aktive gjennom fellestiltak i bedriften. Eksemplet kom fra KLP. Svært få bedrifter har samme mulighet til både å tilby og utvikle et tilsvarende tilbud for sine ansatte. Bedriften skal ha over et visst minimum av ansatte for i det hele tatt å kunne investere i egne opplegg.
Den sentrale utfordring er hvordan man kan nå de man først og fremst ønsker å nå og som helsepolitisk er det som bekymrer, nemlig den delen av de ansatte som lever et kritisk inaktivt liv. En skal ikke utelukke at det i blant disse er noen som absolutt ikke vil, men svært mange kan også trenge helt individuelle tilpasninger og oppfølging for å komme i gang. Jeg vil tro at fellesopplegg for mange av disse snarere virker avskrekkende enn tiltrekkende. For mange som sliter med å komme i gang, vil mange av fellestiltakene snarere kunne virke stigmatiserende og demotiverende enn som en kilde til inspirasjon. Behovet for fleksibilitet, tilpasning og utforming i tråd med den enkeltes behov bør være åpenbart.
De aller fleste små bedrifter kan ikke tilby eller forsvare å investere i egne treningsrom og egne instruktører. Individuelle tilbud gjennom avtaler med idrettslag og treningssentra er da alternativet. Dette er en svært sentralt helsepolitisk utfordring. Finansministeren bør vurdere om ikke skattereglene kan tilpasses dagens utfordring bedre enn det er i dag.