Grunngiving

Mange kommuner er bekymret over hvordan samhandlingsreformen skal finansieres, både driftsmessig og investeringsmessig. Dette gjelder blant annet lokalmedisinske sentra.
Lokalmedisinsk sentra er en av bærebjelkene i samhandlingsreformen. Når kommunene skal ta imot pasienter fra sykehuset – ferdigbehandlet, men ikke utskrivingsklare – må de til et sted hvor de kan få oppfølging, rehabilitering og pleie; til et lokalmedisinsk senter.
Da Helse- og omsorgskomiteen behandlet St.meld. nr. 47 (2008-2009) Samhandlingsreformen uttalte komiteen:

"Når sykdom rammer, skal folk oppleve at de får tilbud om behandling og pleie med kort ventetid og med størst mulig nærhet til brukeren. Disse målsettingene kan nås gjennom styrking av kommunehelsetjenesten, økt satsing på folkehelsearbeid, etablering av lokalmedisinske sentra og gjennom utvikling av lokalsykehusenes rolle i spesialisthelsetjenesten”.

Undertegnede viser til at enkelte kommuner har begynt å forberede seg på samhandlingsreformen. Stavanger kommune har for eksempel nedsatt en egen prosjektgruppe som vurderer det nærmere innholdet, herunder rehabiliteringsenhet, jordmortjeneste, lærling- mestringssentra, polikliniske tjenester, helsestasjon for eldre mm.
Forslaget til ny helse- og omsorgslov bygger på en forutsetning om at kommuner i inngår samarbeid om de aktuelle oppgavene. Likevel har flere kommuner sett det som en forutsetning at staten bidrar med statlig midler til en bygging av lokalmedisinske sentra.
I Stavanger vil et slikt senter, inkl. tomt, raskt beløpe seg til 200 mill. kr. Staten vil vurdere å støtte hver seng med ca. 890 000 tusen, med 20 senger gir det ca. 19 mill i beste fall. Stavanger er en av kommunene som vil ha vanskeligheter med å bygge et slikt senter med slike økonomiske rammer og det gjelder sannsynligvis også andre, mindre kommuner.