Skriftleg spørsmål fra Karin S. Woldseth (FrP) til utenriksministeren

Dokument nr. 15:1125 (2010-2011)
Innlevert: 24.03.2011
Sendt: 25.03.2011
Svart på: 01.04.2011 av utenriksminister Jonas Gahr Støre

Karin S. Woldseth (FrP)

Spørsmål

Karin S. Woldseth (FrP): Hva vil Utenriksministeren gjøre for å unngå at land som klart bryter menneskerettighetene, blir valgt inn i FNs Menneskerettighetsråd for å passe på andre?

Grunngiving

I lys av at Libya ble suspendert fra FNs Menneskerettighetsråd fordi lederen gikk til angrep på sin egen befolkning med militære styrker, og det snart skal være valg i rådet, kommer det opp spørsmål om Norges holdning til land som enten ikke er demokratiske (et parti stater) eller klart bryter med menneskerettighetskonvensjonen. Norge burde være tydelige på at man ikke ønsker slike land inn i Rådet. De bør først feie for egen dør, før de overhodet kan komme i betraktning som kandidat til et sete i Rådet. Nye kandidater skal velges i mai 2011 og det er klart at det vil være stor aktivitet rundt disse valgene fremover, kanskje særlig fra AU som nå har et sete mindre. Man kan vel neppe se bort fra at Syria vil være en av kandidatene. Dette er heller ikke et land som hverken er særlig demokratisk eller følger menneskerettighetskonvensjonen.

Jonas Gahr Støre (A)

Svar

Jonas Gahr Støre: Opprettelsen av FNs menneskerettighetsråd (MR-rådet) i 2006, til erstatning for FNs menneskerettighetskommisjon, hadde som målsetning å styrke FNs troverdighet og reetablere FNs evne til å fremme og beskytte menneskerettighetene. I Generalforsamlingens resolusjon 60/251, som oppretter MR-rådet, heter det at Rådet skal rette seg etter prinsipper om universalitet, upartiskhet, objektivitet og ikke selektivitet, konstruktiv dialog og samarbeid, med sikte på å forsterke, fremme og beskytte menneskerettighetene.
Under interpellasjonsdebatten i Stortinget 15. februar i år viste jeg til at MR-rådet har lykkes i å opparbeide høyere troverdighet og større gjennomslagskraft i fremme og beskyttelse av menneskerettighetene enn tilfellet var med den etter hvert diskrediterte MR-kommisjonen.
Under forhandlingene som ledet til opprettelse av MR-rådet i 2006 tok de fleste vestlige land til orde for å etablere en institusjon som utelukket de verste overgriperne som mulige medlemmer. Det viste seg imidlertid umulig å enes om kriterier som både var rettferdige og gjennomførbare, og som ikke samtidig rammet enkelte vestlige land, for eksempel krav om ratifisering av FNs kjernekonvensjoner på menneskerettighetsområdet. Enkelte land motsatte seg også kriterier som ekskluderte de verste overgriperne ved å argumentere for at MR-rådet dermed begrenset egen mulighet til påvirkning.
Etter langvarige og krevende forhandlinger ble resultatet at medlemskap i MR-rådet i utgangspunktet er åpent for alle FNs medlemsland. Det ble også bestemt at man ved valg av medlemmer til MR-rådet skal ta hensyn til kandidatlandets bidrag til fremme og beskytte menneskerettighetene, samt frivillige løfter og forpliktelser avgitt i forbindelse med kandidaturet. Det er dette som ligger til grunn for beslutninger om hvilke kandidater Norge skal støtte.
MR-rådet er videre sammensatt av 47 medlemsland med en fast fordeling mellom FNs fem ulike regioner, basert på antall land i hver region. I likhet med de fleste valg til FN-organer har det utviklet seg en praksis hvor enkelte regioner i noen tilfeller stiller med like mange kandidater som det er ledige plasser. I slike situasjoner har Norge begrenset mulighet til å påvirke utfallet av valget. Samtidig må det sies at land som Hviterussland og Iran har sett seg nødt til å trekke sine kandidaturer til MR-rådet på grunn av manglende støtte i egen og andre grupper. Det kreves to tredjedels flertall av medlemsland som bruker stemmeretten i FNs generalforsamling, for å bli valgt. Det er Norges linje å avstå fra å stemme på de land som står for klare brudd på menneskerettighetene.
Det følger av resolusjon 60/251 at MR-rådets prosedyrer og virkemåte skal gjennomgås fem år etter at Rådet ble etablert. I denne prosessen, som sluttføres i 2011, pågår det en diskusjon om å innføre en form for høring av kandidatland for å gi et bedre beslutningsgrunnlag for valg av nye medlemmer. Dette er et forslag Norge støtter. Samtidig er det en utbredt oppfatning at innføring av nye strenge kriterier for å bli valgt inn som medlem i MR-rådet vil kunne bidra til å svekke Rådets troverdighet, gitt at flertallet I FNs generalforsamling likevel vil kunne fortsette å stemme på land med kritikkverdig menneskerettighetssituasjon.
FN gjenspeiler eksisterende politiske realiter og vestlige land er i mindretall. Norge og likesinnede land oppnår likevel gode resultater i MR-rådet. Norge har for eksempel gjennom flere år oppnådd å få bred oppslutning om en sterk og klar resolusjon om beskyttelse av menneskerettighetsforsvarere, som bidrar til å beskytte og styrke en viktig og sårbar gruppe. Et annet eksempel er Norges rolle som pådriver for vedtak i MR-rådet om opprettelse av en arbeidsgruppe for avskaffelse av kvinnediskriminering. Dette er vedtak av stor betydning for arbeidet for å fremme og beskytte menneskerettighetene, som kommer som resultat av systematisk alliansebygging og konstruktivt samarbeid med land fra alle regioner.
FNs generalforsamling har også nylig, som representanten Woldseth er inne på i begrunnelsen for sitt spørsmål, besluttet å suspendere Libya fra MR-rådet. Dette skjer som følge av libyske myndigheters alvorlige og systematiske menneskerettighetsbrudd mot egen befolkning, og er et vedtak som bidrar til å styrke MR-rådets troverdighet og som bekrefter at medlemslandene mente alvor da de i 2006 sa at medlemmer i MR-rådet skal suspenderes om de begår alvorlige og systematiske menneskerettighetsbrudd. Norge var også medforslagsstiller til denne resolusjonen.