Skriftleg spørsmål fra Arve Kambe (H) til helse- og omsorgsministeren

Dokument nr. 15:1314 (2010-2011)
Innlevert: 28.04.2011
Sendt: 29.04.2011
Svart på: 11.05.2011 av helse- og omsorgsminister Anne-Grete Strøm-Erichsen

Arve Kambe (H)

Spørsmål

Arve Kambe (H): Hvert år rammes ca. 350 mennesker av uhelbredelig beinmargskreft i Norge. Mange som får diagnosen kan likevel ha gode liv i mange år. Ved institutt for kreftforskning og molekylær medisin ved NTNU jobbes det med å utvikle medikamenter som kan hjelpe pasienter med myelomatose. Problemet er at mangel på midler fører til flere års forsinkelser og bidrar til å redusere håpet for denne pasientgruppen. 15 forskere har jobbet med dette feltet i mange år.
Hvordan kan statsråden bidra til økt forskning på denne kreftformen?

Grunngiving

I Sunmørsposten 29. mars 2011 er det et intervju med ansatte på institutt for kreftforskning og molekylær medisin ved NTNU.
De beskriver en hverdag om at 30 prosent av tiden deres brukes til å søke om penger for å kunne forske. Ca 10 % av søknadene blir innvilget.
Det hevdes også at de kunne kommet langt i utviklingen av nye medikamenter med en årlig bevilgning på under kroner en million i året. I dag finansieres de også delvis av Kreftforeningen.
Mitt anliggende er ikke å poengtere at Høyres alternative statsbudsjetter legger opp til betydelig høyere forskningsmidler enn regjeringen, også til helseforskning, men for å få statsrådens vurdering av om dette er noe statsråden mener bør satser mer på innen eksisterende rammer.
Forskerne sier det er veldig lite frie midler til medisinsk grunnforskning som er tilgjengelig fra Norges forskningsråd. Dersom man ikke er en del av store sentra, som senter for fremragende forskning (SFF), er det vanskelig å få til langsiktig og forutsigbar finansiering av forskningen. Hvis vi hadde fått en større økonomisk satsing kunne det ha kommet pasientene til gode tidligere, hevder forskerne.
Det fremkommer også i artikkelen at de er fremst i Norge innen sitt arbeid og befinner seg også på verdenstoppen. Da er det underlig at miljøet ikke kan få utvikle seg til beste for de pasientene i dag som har fått konstatert beinmargskreft og de som vil få diagnosen i fremtiden.
Det må etter mitt syn forskes mer på kreft. Veien fra forskning og utvikling til nye behandlingsmetoder tas i bruk må kortes ned. Vi må også få på plass rutiner for raskere diagnoser.

Anne-Grete Strøm-Erichsen (A)

Svar

Anne-Grete Strøm-Erichsen: Jeg ønsker på samme måte som representanten Arve Kambe at kreftpasienter skal sikres rask diagnose og en kvalitativ god behandling i helsevesenet. Videre ønsker jeg at all behandling pasienten får, selvfølgelig skal baseres på forskning.
Spørsmålet fra representanten dreier seg om finansiering av forskning ved et forskningsinstitutt i universitetssektoren. Jeg har derfor bedt Kunnskapsdepartementet om bistand til svar i denne saken.
Forskning innenfor medisin og helsefag finansieres i dag av det offentlige primært gjennom bevilgninger til forskningsaktørene. Dette omfatter universitets- og høyskolesektoren, forskningsinstituttene og de regionale helseforetakene og bevilgninger til Norges forskningsråd. I tillegg finansieres helseforskning gjennom EUs 7. rammeprogram for helseforskning. Det er i hovedsak Helse- og omsorgsdepartementet og Kunnskapsdepartementet som finansierer denne forskningen.
Forskning på medisin og helse, er et av regjeringens prioriterte satsingsområder, jf. St. meld. nr. 30 (2008-2009) Klima for forskning. Forskning på medisin og helse får den klart største andelen av FoU-midlene i universitets- og høyskolesektoren. Det gjelder selv når universitetssykehusene holdes utenom. FoU innenfor disse områdene har også vokst klart mer enn de andre fagområdene i universitets- og høyskolesektoren - fra 30 prosent i 2001 til 36 prosent i 2009.
Universitetene står for en stor del av forskningen i medisin og helse, også kreftforskning. I tillegg til betydelige eksterne forskningsmidler fra offentlige og private kilder får universitetene sin grunnbevilgning fra Kunnskapsdepartementet. Regjeringens politikk siden 2005 har vært å styrke universitetenes evne til å være strategiske aktører. Politikken har langt på vei lykkes, og universitetene evner i dag å skaffe seg økt handlingsrom gjennom omstilling, samarbeid, arbeidsdeling og konsentrasjon av den faglige virksomheten. Jeg har derfor tillit til at NTNU prioriterer medisinsk forskning på en god måte, og at Det medisinske fakultet ved NTNU prioriterer mellom medisinske fagområder på en tilsvarende god måte.
Midler til medisinsk og helsefaglig forskning totalt har økt med 44 prosent i perioden 2005 - 2009. De samlede midlene fra Norges forskningsråd til målrettet helseforskning har økt til om lag 635 mill. kroner i 2010. Forskningsrådets bidrag til helseforskning kanaliseres i stor grad til universitets- og høyskolesektoren.
Det har vært en målrettet satsing for å styrke forskning i helseforetakene etter helseforetaksreformen. Fra 2004 ble det etablert et delvis resultatbasert øremerket tilskudd til forskning i helseforetakene, for å understøtte satsingen. Tilskuddet er i dag på vel 475 mill. kroner, i tillegg bidrar helseforetakene med egne midler. I 2008 og 2009 var de totale kostnadene til forskning og utvikling i helseforetakene på omlag 2,1 milliarder kroner. Når det gjelder forskningen i helseforetakene har det vært en økning i forskningsaktiviteten her de senere år. Dette kan illustreres med et eksempel om økning i avlagte doktorgrader i helseforetakene fra 81 i 2001 til 227 i 2009, noe som innebærer en økning på 180 prosent i perioden. Ressursbruk til forskning i helseforetakene utgjorde 1,9 prosent av brutto driftsutgifter i 2005, i 2009 var dette økt til 2,3 prosent.
Ordningen med fri prosjektstøtte sikrer at de beste forskerne får midler, uavhengig av tema. Det er høy kvalitet på søknadene og betydelig omfang av disse som gjør at mange gode søknader får avslag. Regjeringen har derfor i statsbudsjettet for 2010 økt bevilgningene til fri prosjektstøtte med 60 mill. kroner over Kunnskapsdepartementets budsjett.
Avslutningsvis er jeg helt enig med representanten i at veien fra forskning og utvikling til nye behandlingsmetoder tas i bruk må være kort, samtidig som vi må sikre god nok dokumentasjon av nytte og bivirkninger før behandlingen introduseres som ordinær behandling i helsetjenesten.