Vigdis Giltun (FrP): Jeg viser til Prop. 88 L (2010–2011)pkt.2.2.5 hvor det fremgår at ferdsel med motoriserte rullestoler i utmark krever tillatelse eller dispensasjon fra motorferdselloven. En dispensasjonssøker fra Trysil har nå ventet i 11 måneder på å få behandlet sin søknad som avslutningsvis må opp i formannskapet.
Kan søkere kreve en raskere behandling av slike saker, og kan formannskapet vedta dispensasjon for kjøring med "Terrengen" på generelt grunnlag i de områdene av utmarka som de vurderer det som forsvarlig?
Grunngiving
Full deltakelse og likestilling har vært et uttalt mål i politikken for funksjonshemmede siden midten av 1980-tallet. Et aktivt og selvstendig liv forutsetter at man har tilgang på hjelpemidler som kan bidra til å kompensere for den enkeltes reduserte funksjonsevne. Den motordrevne rullestolen som går under betegnelsen "Terrengen" er det beste, og til tider det eneste hjelpemiddelet som kan benyttes til forflytning av en person med redusert eller tapt gangevne, i områder med vanskelige kjøreforhold og dårlig fremkommelighet.
Denne type rullestol erstatter en redusert/tapt gangfunksjon hos bruker på lik linje med den tradisjonelle batteridrevne rullestolen. Med andre ord fungerer den som en rullestol, og den kjører med en hastighet som ikke overstiger det tillatte for ordinære batteridrevne rullestoler, som i dag er 10 km/t. For en liten gruppe funksjonshemmede dekker denne type rullestol behovet bedre enn en tradisjonell elektrisk rullestol, spesielt der hvor det er dårlige veier, ulendt terreng, og i de deler av landet hvor det normalt er svært kaldt om vinteren.
Denne type rullestoler med sin spesielle konstruksjon og gode fremkommelighet vil for en liten gruppe funksjonshemmede med redusert eller tapt gangevne, være den rullestolen som kan gi dem en mulighet til et aktivt og selvstendig liv med mulighet til friluftsliv i skog og mark på linje med funksjonsfriske.
Det er viktig å ha et regelverk som ikke legger unødvendige byråkratiske begrensninger på muligheten for funksjonshemmede til å ta i bruk nye tekniske hjelpemidler etter hvert som de utvikles og kommer på markedet. Når det settes begrensinger i loven som krever dispensasjon for at bruken av kjøretøyet ikke skal skade naturen, bør søknadsprosessen for å få dispensasjon være rask og smidig, og ikke slik søkeren opplever i dette tilfelle hvor ventetiden foreløpig er nærmere 1 år. For å slippe tunge byråkratiske prosesser bør kommunene ha mulighet til vurdere i hvilke områder tillatelse kan gis på generelt grunnlag.
Det handler om å ha et fleksibelt regelverk som ikke legger hindringer i veien for utnyttelsen av den tilgjengelige teknologien som kan være med på å bedre de funksjonshemmedes livskvalitet. Det er helt andre kjøretøy enn dette fremkomstmidlet som gjør skade på naturen, men da er det ofte andre hensyn som veies mot hverandre.