Skriftleg spørsmål fra Laila Reiertsen (FrP) til arbeidsministeren

Dokument nr. 15:1494 (2010-2011)
Innlevert: 26.05.2011
Sendt: 27.05.2011
Svart på: 06.06.2011 av arbeidsminister Hanne Inger Bjurstrøm

Laila Reiertsen (FrP)

Spørsmål

Laila Reiertsen (FrP): Vil statsråden utfordre EU, gjennom EØS-avtalen, på å få endret våre forpliktelser for kontantytelser til familier som ikke er norske statsborgere eller bor i landet?

Grunngiving

I Norge har vi mange og gode trygdeordninger. Da vi må innordne oss EUs regelverk om koordinering av trygderettigheter for borgere som reiser fra land til land for å jobbe utfordrer dette landet vårt økonomisk og borgere som er norske statsborgere og rettferdighet. Man må etter hvert spørre seg om dette er rettferdig og ikke minst om vi har råd til dette. Utfordringene står i kø både når det gjelder pensjonsutgifter og andre trygdeutbetalinger. Mange av disse ordningene er såkalte familieordninger (barnetrygd, kontantstøtte og foreldrepenger). Og i alle fall på disse områdene kan en eventuelt utfordre EU gjennom EØS-avtalen på.

Hanne Inger Bjurstrøm (A)

Svar

Hanne Inger Bjurstrøm: EØS-reglene stiller ikke krav om at Norge skal ha trygdeordninger av en bestemt art. Hvilke ytelser som skal gis, og med hvilket beløp, er det helt opp til norsk lovgivning å bestemme. Derimot gir EØS-avtalen regler for hvordan man skal anvende eksisterende ordningene. Det gjelder tre hovedprinsipper for dette:

- Statsborgere i andre EØS-land må likebehandles med egne statsborgere.
- Opphold på annet EØS-lands territorium må likestilles med opphold på eget territorium.
- Det må tas hensyn til trygdeperioder i andre EØS-land når en trygdeordning krever medlemskap av en viss lengde.

De endringene som antydes i spørsmålet er klart i strid med to av hovedprinsippene for trygdekoordineringen i EØS-området. Diskriminering på grunnlag av statsborgerskap eller på grunnlag av bosted er ikke tillatt, med mindre det kan gis en saklig begrunnelse. Det er imidlertid ikke mulig å gi saklige grunner for at to personer som arbeider side om side på en norsk arbeidsplass og betaler samme skatt til den norske staten, likevel ikke skal ha krav på de samme gjenytelsene for seg og sine barn.
Ettersom diskriminering på grunnlag av statsborgerskap klinkende klart er i strid med EØS-avtalen og for så vidt også med alminnelige norske rettsprinsipper, kan jeg ikke se noen grunn til å ”utfordre EU” på denne måten. Dette vil bare tjene til å sette EØS-samarbeidet og EØS-avtalen i fare, uten at det er noen mulighet for å få medhold i rettsinstansene.
Jeg er oppmerksom på at det er mange som reagerer på at EØS-avtalen sammenholdt med norske trygderegler fører til gunstige resultater for arbeidsinnvandrere sett i forhold til pris- og lønnsnivå i hjemlandet. Det er også slik at visse ytelser etter norsk og nordisk tankegang bør gis av bostedslandet, mens de samme ytelsene etter kontinental tankegang knyttes til arbeid og innbetaling av avgifter. EØS-samarbeidet innebærer til en viss grad at disse to tilnærmingene til velferdsordningene møtes. Løsningen på dette kan imidlertid ikke være at vi forsettlig unnlater å oppfylle de forpliktelsene vi har påtatt oss gjennom EØS-avtalen.