Grunngiving

I Stortinget 9. juni 2010 uttalte utenriksministeren følgende, på spørsmål fra representanten Akhtar Chaudry ”om det ikke er naturlig at Norge følger Europaparlamentet og den amerikanske kongressen i å erklære handlingene i Srebrenica for folkemord, og 11. juli som offisiell minnedag for ofrene for folkemordet”:

”Så til sist, når det gjelder Europaparlamentet og massedrapene: Jeg vil gjøre det veldig klart at Norge hele veien har støttet og forholdt seg til Den internasjonale straffedomstol, som har gjort det klart at Serbia har forbrutt seg mot forpliktelsen til å forhindre folkemord, genocid, og viser til de gjeldende konvensjoner for det. Personer er altså dømt for å ha gjennomført folkemord. Det følger av dette at vi anerkjenner den bruken av domstolen. Vi har i Norge ikke hatt tradisjon for at vi vedtar politisk, verken i parlamentet eller andre steder, benevnelser på slike forbrytelser. Jeg tror det er en klok tilnærming at vi gjør dette rettslig og ikke politisk. Men la meg nå si fra denne talerstol, som utenriksminister, at vi støtter domstolens klare formulering på det. ”

Etter undertegnedes mening er det på sin plass å være langt mer tydelig i å karakterisere den etniske rensingen i Srebrenica i juli 1995 som ”folkemord” – ikke som et politisk vedtak, men som et klart politisk synspunkt fra den norske regjeringen og som en naturlig konsekvens av at vi anerkjenner den rettslige anvendelse av begrepet.