Skriftleg spørsmål fra Robert Eriksson (FrP) til arbeidsministeren

Dokument nr. 15:51 (2011-2012)
Innlevert: 11.10.2011
Sendt: 12.10.2011
Svart på: 21.10.2011 av arbeidsminister Hanne Inger Bjurstrøm

Robert Eriksson (FrP)

Spørsmål

Robert Eriksson (FrP): En ung kvinne er født med en tannskade som har ført til store utgifter gjennom årene. Kvinnen er student og har, i perioder, måttet bruke hele studielånet til tannbehandling. Hun har store problemer med å klare seg økonomisk. Hun har søkt NAV om hjelp til å dekke utgiftene til tannbehandling og fått til svar at behandlingen klart var helt nødvendig, men at hun hadde søkt etter at behandlingen var foretatt, noe som ikke kunne aksepteres.
Finnes det muligheter for fleksibilitet et slikt tilfelle?

Grunngiving

Jeg er kjent med at man etter regelverket skal søke om støtte til tannbehandling før man setter i gang behandlingen slik at det kan innhentes priser fra forskjellige tannleger og at NAV får et grunnlag for å vurdere hvor meget av kostnadene som skal dekkes. Når imidlertid NAV erkjenner at behandlingen var helt nødvendig, men at personen har brukt feil prosedyre i forhold til regelverket, må det kunne gå an å foreta de nødvendige undersøkelser i ettertid og refundere det beløp man finner naturlig og korrekt. Så vidt jeg skjønner har personen i dette tilfellet rett til en viss refusjon, som hun går glipp av fordi hun ikke er ekspert på korrekt regelverk.

Hanne Inger Bjurstrøm (A)

Svar

Hanne Inger Bjurstrøm: De kommunale tjenestene ved NAV-kontoret har to hjemler for yte stønad til utgifter til tannbehandling. Begge finnes i lov om sosiale tjenester i arbeids- og velferdsforvaltningen. Det dreier seg om § 18, som gir den som ikke kan sørge for seg selv rett til stønad til livsopphold og § 19, som gir hjemmel for å yte økonomisk hjelp til personer som trenger det for å kunne overvinne eller tilpasse seg en vanskelig livssituasjon, selv om vilkårene i § 18 ikke er tilstede.
Departementet har i rundskriv I-34/2001 skrevet følgende om utgifter knyttet til tannbehandling:

”Sosialtjenesten har normalt plikt til å inkludere utgifter til nødvendig konserverende eller kurativ tannbehandling ved vurdering av stønadsbehovet. Særlig kostbar behandling ligger i utgangspunktet utenfor det loven er ment å dekke. Foreligger det et rimeligere alternativ som er faglig forsvarlig, kan stønaden begrenses til en slik løsning. Når vedkommendes tannstatus ikke er ødelagt, er det ikke tilstrekkelig bare å dekke behandling i form av proteser. Sosialtjenesten kan ikke pålegge søkeren å benytte bestemte tannleger, men dersom det i kommunen er store prisforskjeller for samme behandling, kan stønaden begrenses til å dekke et rimelig alternativ.”

Det stilles ikke krav i loven om at søknaden må sendes før behandlingen foretas. Men det er lovens prinsipp at NAV-kontoret skal vurdere den enkeltes økonomiske situasjon slik den er på søknadstidspunktet. En kostnad som allerede er betalt, er derfor uten betydning. Dersom tannbehandlingen betales umiddelbart etter at den er gjennomført, og det deretter søkes om stønad til behandlingsutgiftene, har NAV-kontoret ikke hjemmel for å yte stønad til dette formålet. Ved å sende søknad før behandlingen igangsettes, vil denne situasjonen unngås.
På den annen side innebærer prinsippet om vurdering av situasjonen på søknadstidspunktet at en person som allerede har betalt sin tannbehandling, og som følge av dette står helt uten midler til å dekke andre utgifter, kan ha krav på stønad til livsopphold på vanlig måte.
Det er med andre ord et visst rom for fleksibilitet her, men det er generelt en fordel å ta kontakt med NAV-kontoret på forhånd, dersom man vet at man kommer til å få problemer med nødvendige utgifter.