Skriftleg spørsmål fra Siv Aida Rui Skattem (FrP) til justisministeren

Dokument nr. 15:114 (2011-2012)
Innlevert: 20.10.2011
Sendt: 21.10.2011
Svart på: 28.10.2011 av justisminister Knut Storberget

Siv Aida Rui Skattem (FrP)

Spørsmål

Siv Aida Rui Skattem (FrP): Hva vil ministeren foreta seg for å sikre at 2-ukersfristen for dommeravhør overholdes slik at straffesaksbehandlingen av disse overgrepssakene ikke blir unødig belastende for barna, og ser ministeren at den lange ventetiden kan utgjøre et rettssikkerhetsproblem, og hvis så er tilfelle, hva vil ministeren gjøre for å bøte på dette?

Grunngiving

Fristen for å gjennomføre dommeravhør av barn er to uker fra anmeldelse. I realiteten er det sjelden fristen holdes, og det er ikke uvanlig at det går 2 og nærmere 3 måneder før barnet blir avhørt.
Dette er belastende for barnet, fordi saken må holdes ”aktiv” så lenge, samtidig som man vanligvis ikke tilrår behandling og bearbeidelse av hendelsene før avhøret er foretatt. Dette begrunnes gjerne med at en slik bearbeidelse av hendelsene kan påvirke barnets frie forklaring. Samtidig er det svært uheldig at barnet står uten mulighet til å få bearbeidet hendelsene i disse ukene.
I enkelte tilfeller griper barnevernet inn og akuttplasserer barnet utenfor hjemmet, hvis det er mistanke om vold eller overgrep i hjemmet. Dersom dommeravhøret senere viser at det ikke var grunnlag for denne bekymringen skal barnet tilbake. Jo lengre en slik akuttplassering skjer, desto større belastning for familien og for barnet.
Videre kan ventetiden for avholdelse av dommeravhør også utgjøre et rettssikkerhetsproblem fordi man vet at det er vanskelig, særlig for små barn, å huske hendelser lenge etter at de har skjedd.
Barns erindring kan også påvirkes av hendelser og personer rundt det. Jo lengre tid som går, jo flere påvirkningsfaktorer vil inntreffe og jo større blir usikkerheten knyttet til barnets gjengivelse av sannheten.
Årsakene til fristoverskridelsene er vanligvis kapasitetsproblemer i politiet, mangel på tilgjengelige kvalifiserte avhørere og kapasitetsproblemer ved barnehusene.

Knut Storberget (A)

Svar

Knut Storberget: Etterforsking av saker om seksuelle overgrep eller vold mot barn er en prioritert oppgave. I den praktiske håndtering av den enkelte sak er det viktig å sikre bevis samtidig som hensynet til den anmeldtes rettssikkerhet ivaretas. Det er også et viktig hensyn at gjentatte avhør av barn bør unngås.
Forskrift om dommeravhør og observasjon 2. oktober 1998 § 4 slår fast at avhøret «skal foretas så fort som mulig og senest innen to uker etter at anmeldelsen av den straffbare handlingen er inngitt til politiet, med mindre særlige grunner tilsier at det foretas senere».
Det er domstolen som berammer avhørene. Det skal være dommer, forsvarer, påtalejurist, etterforsker og bistandsadvokat til stede under avhørene. Ut fra opplysninger departementet tidligere har mottatt, er det sjelden mangelfull kapasitet hos politiet som skaper problemer for berammelsene. Man er heller ikke kjent med at kapasitetsproblemer i domstolene eller ved barnehusene er noe problem. Det kan imidlertid i noen tilfeller være forbundet med visse utfordringer å finne berammelsestidspunkt som passer for alle de nevnte deltakerne, samtidig som fristen overholdes.
I enkelte tilfeller oversender ikke politiet umiddelbart saken til domstolen. Dette skyldes etterforskingstaktiske hensyn. Det kan være behov for å innhente ytterligere informasjon eller sikre bevis før det er hensiktsmessig med et avhør. I disse sakene skal gjentatte avhør så vidt mulig unngås. En siktet/mistenkt vil kunne få kunnskap om forestående dommeravhør, og har derigjennom mulighet til å kunne fjerne andre bevis dersom ikke sikring av disse bevisene gis prioritet foran dommeravhøret. At dommeravhøret i tid kommer etter enkelte andre etterforskingsskritt vil også kunne bidra til en bedre gjennomføring av dommeravhøret, fordi man har et bedre grunnlag for spørsmålsstillingen/fokus i avhøret.
Dette viser at hensynet til en best mulig etterforsking i en del tilfeller nødvendiggjør at dommeravhøret finner sted litt senere enn hva dommeravhørsforskriften forutsetter som en hovedregel. Utformingen av forskriften viser imidlertid at dette var en problemstilling man var klar over da reglene ble fastsatt.
I forhold til spørsmålet vil jeg spesielt understreke at det sentrale i denne type saker, som i andre straffesaker, er at hensynet til rettssikkerheten både for fornærmede og siktede ivaretas og at etterforskingen gjennomføres på en måte som ikke utsetter den fornærmede for unødvendig belastning. Hvordan dette løses i den enkelte sak vil bero på en konkret vurdering.
Justisdepartementet har nedsatt en arbeidsgruppe som skal gjennomgå regelverket om dommeravhør og observasjon av barn og psykisk utviklingshemmede og fremme forslag til endringer. Arbeidsgruppen skal som en av oppgavene vurdere fristreglene i forskriften, da det i praksis bl.a. av ovennevnte grunner har vist seg at mange saker ikke behandles innen fristen. I denne sammenheng vil også arbeidsgruppens vurderinger om dommeravhør bør kunne gjennomføres som fjernmøte med videooverføring, kunne få positiv betydning. Arbeidsgruppen skal i så fall foreslå retningslinjer for dette. Videre skal arbeidsgruppen også vurdere om hensynet til barnet eller etterforskingen fortsatt tilsier at gjentatte avhør bør unngås eller om det er grunnlag for å myke opp reglene. I den sammenheng skal arbeidsgruppen vurdere dommerens medvirkning og rolle ved avhøret, eller om det kan åpnes for å ha innledende politiavhør. En eventuell oppmyking av reglene her, uten at det går på bekostning av rettssikkerheten, vil kunne bidra til en mer effektiv behandling av denne type saker. Av naturlige grunner kan det vanskelig sies noe nærmere om eventuelle endringer før arbeidsgruppens forslag foreligger og denne er nærmere vurdert.