Grunngiving

Undertegnede har fått henvendelse fra en fortvilet mor, hvis sønn har ventet på å få plass på traumesenteret i Oslo. Det har fra et medisinsk faglig standpunkt blitt gitt uttrykk for at gutten hadde behov for et lengre opphold ved senteret for å få behandlet sine traumer. Etter at terroren rammet så mistet gutten plassen i Oslo. Et dagtilbud i hjemfylket, som kunne vært en nødløsning forsvant også. Det er etter undertegnedes oppfatning viktig at psykiatrien settes i stand til å håndtere både de som ble rammet av terroren, men at også pasienter som har vært i systemet og som har ventet på et psykiatrisk tilbud ikke blir glemt i denne situasjonen.