Skriftleg spørsmål fra Hans Olav Syversen (KrF) til justis- og beredskapsministeren

Dokument nr. 15:552 (2011-2012)
Innlevert: 03.01.2012
Sendt: 04.01.2012
Svart på: 13.01.2012 av justis- og beredskapsminister Grete Faremo

Hans Olav Syversen (KrF)

Spørsmål

Hans Olav Syversen (KrF): Jeg viser til reglene for å få såkalt forlovedetillatelse. I informasjonen fra UDI står det at man må bo sammen i Norge for å oppfylle kravene. I en konkret sak der et norsk/canadisk kjærestepart som ønsker å gifte seg og bo i Norge, vil derfor disse reglene inntre. Samtidig vil det for enkelte, av moralsketiske grunner være problematisk å forholde seg til et slikt "samboerkrav".
Hvordan skal dette kravet konkret forstås?

Grete Faremo (A)

Svar

Grete Faremo: Etter utlendingsloven § 48 kan oppholdstillatelse med inntil seks måneders varighet gis til en søker som skal inngå ekteskap etter innreisen. Det er et vilkår at partene skal bo sammen. Dette vilkåret ble fra 2010 presisert i utlendingsloven (§ 40 tredje ledd), men var også praksis etter tidligere rett. Bakgrunnen for vilkåret er kontrollhensyn, da regelverket ellers ville åpnet for omgåelsesmuligheter. Loven åpner for å gjøre unntak fra dette vilkåret hvis særskilte omstendigheter tilsier det. Dette er en snever unntaksbestemmelse, som for eksempel kan omfatte tilfeller hvor partene er mye atskilt som følge av at den ene parten har arbeid i Nordsjøen eller lignende.
Ordningen med forlovedeopphold innebærer et unntak fra den generelle hovedregelen om at grunnlaget for oppholdet (i disse tilfellene: ekteskapet) må foreligge på tidspunktet for innvilgelse av oppholdstillatelse og innreise i Norge. Her gis en «forhåndstillatelse» for å legge til rette for at ekteskapet kan inngås i Norge på et senere tidspunkt. Bestemmelsen er ikke en rettighetsbestemmelse, men en «kanbestemmelse». Avgjørelsen må treffes etter en skjønns-messig helhetsvurdering, hvor utlendingsmyndighetene blant annet må vurdere hvilken sannsynlighet det eventuelt er for at søkeren vil forlate riket dersom ekteskap ikke blir inngått. Vilkåret om at partene må bo sammen, gjør det, som nevnt, mulig å kontrollere at denne «unntaksordningen» ikke misbrukes. Dersom partene av ulike årsaker ikke ønsker å bo sammen før de har inngått ekteskap, henvises de til å gifte seg før innreise til Norge, slik den ordinære saksgangen i utlendingssaker er.
Jeg bemerker for øvrig at det ikke fremmes mange søknader om forlovedeopphold fra utlendinger som tilhører en kultur hvor det anses som problematisk å bo sammen før ekteskapet. Dette var heller ikke tilfellet under tidligere utlendingslov, hvor «bo sammen»-vilkåret ikke var nedfelt i regelverket, men bare fulgte av praksis og dermed var mindre synlig for søkerne. Jeg nevner også at det ikke kom noen innsigelser mot vilkåret om å bo sammen under forlovedeopphold i forbindelse med høringen av den nye utlendingsloven i 2005. Det kan derfor virke som om parter med en slik kulturbakgrunn uansett ikke har tradisjon for å søke om forlovedetillatelse, men av ulike grunner velger å gifte seg i søkerens hjemland og fremme søknad om familieinnvandring på ordinær måte, etter at ekteskapet er inngått. Jeg har på denne bakgrunn ikke inntrykk av at vilkåret generelt oppfattes som urimelig av denne gruppen.