Skriftleg spørsmål fra Kenneth Svendsen (FrP) til finansministeren

Dokument nr. 15:605 (2011-2012)
Innlevert: 10.01.2012
Sendt: 11.01.2012
Svart på: 19.01.2012 av finansminister Sigbjørn Johnsen

Kenneth Svendsen (FrP)

Spørsmål

Kenneth Svendsen (FrP): Mener finansministeren skattemyndighetenes oppgave er å kreve inn mest mulig skatt, eller fastsette skatten riktigst mulig?

Sigbjørn Johnsen (A)

Svar

Sigbjørn Johnsen: Det er utvilsomt at skattemyndighetenes klare oppgave er å fastsette riktig skatt ut fra de regler Stortinget til enhver tid har vedtatt. For å sikre at skattemyndighetene har tillit og legitimitet hos publikum er det viktig at borgerne sikres en rettferdig og korrekt behandling. Finansdepartementet har i styringsdialogen med skatteetaten uttrykt at det er et hovedmål at skattene skal fastsettes riktig og til rett tid. Jeg er opptatt av at både regelverket og skattemyndighetenes praksis skal gi skattyterne en betryggende behandling og jeg har tillit til at skattyterne er godt ivaretatt i så måte. Det vil likevel alltid være behov for regelmessig å se på regelverket og praktiseringen av dette, slik at kvaliteten på saksbehandlingen og rettssikkerheten er best mulig.
I langt de fleste tilfellene er fastsettelsen av riktig skatt uproblematisk, ved at skattyternes egne oppgaver sammen med tredjemannsopplysninger gjør det klart hvilken skatteplikt som foreligger. Særlig ligningen av skattytere med kompliserte skatteforhold kan imidlertid være utfordrende. Dette gjelder blant annet mange personer og selskaper som driver næringsvirksomhet, ikke minst når det foretas omstruktureringer eller transaksjoner over landegrensene. Det vil ofte kunne oppstå spørsmål både knyttet til hvilke faktiske forhold grunnlaget for beskatningen skal bygge på, og knyttet til anvendelsesområdet for de enkelte rettsregler. Også i disse sakene er skattemyndighetenes oppgave å fastsette riktig skatt. Skatteetaten skal ha fokus på kvalitet i alle deler av sitt arbeid, og hensynet til borgernes rettssikkerhet står sentralt.
Et viktig rettssikkerhetsprinsipp er den lovfestete klageretten skattyterne har når de ikke er enig i ligningsfastsettelsen. Antall klagesaker kan stå som et uttrykk for omfanget av uenighet knyttet til ligningsfastsettelsen. Av et totalt skattyterantall på ca. 4 millioner årlig, påklager ca. 65 000 ligningen til skattekontoret, dvs. ca. 1,5 %. Av disse påklager ca. 3500 ligningen videre til skatteklagenemnda, dette utgjør altså mindre enn 0,1 % av skattytermassen. Videre er det ca. 120 saker i året som blir brakt inn for rettsapparatet, og av disse stadfestes ligningen i over 2/3 av tilfellene.
Tallene ovenfor viser at klageordningen fungerer godt selv om vi ser at det er enkeltsaker som får en annen løsning i rettsapparatet enn det skattemyndighetene har falt ned på. Dette er en del av legalitetskontrollen med forvaltningen som er en av domstolenes viktige oppgaver. Det at domstolene i noen saker kommer til at feil skatt er ilagt, kan ikke tas til inntekt for at kvaliteten på ligningsfastsettelsen er for dårlig eller at skattemyndighetene benytter seg av ”høyeste skatts prinsipp”.
Det har den seneste tid versert en debatt i media hvor temaet har vært hvorfor ikke skatt fastsatt på grunnlag av riktige faktiske opplysninger blir det endelige resultat når opplysningene foreligger på et senere tidspunkt enn ved ligningsvedtaket. Jeg kan ikke gå inn på enkeltsaker, men kan derimot si noe generelt om hvorfor skatten kan bli fastholdt til tross for nye opplysninger i en skattesak.
Ligningsforvaltningen bygger på et selvangivelsesprinsipp, der avgjørelsene i første rekke er basert på opplysninger man har fått på grunnlag av oppgaveplikter. Begrunnelsen for dette er at det dreier seg om en masseforvaltning, der det treffes tusenvis av avgjørelser i løpet av kort tid. Opplysningene fra skattyter er en grunnleggende forutsetning for en korrekt ligning og et velfungerende ligningssystem. Dette inkluderer ansvaret for å kontrollere og eventuelt korrigere forhåndsutfylte opplysninger i selvangivelsen. Skattyters opplysningsplikt er derfor en viktig faktor for reglene om endring av ligning. Reglene er til dels detaljerte og utfyllende. Kommer skattyteren senere fram med korrigerende opplysninger til egen gunst, vil han kunne få lagt slike opplysninger til grunn i klagesak, men ikke nødvendigvis senere.
Ved domstolsbehandlingen av skattesaker gjelder som på andre forvaltningsområder det grunnleggende prinsipp at domstolene bare skal kontrollere rettmessigheten av forvaltningens myndighetsutøvelse, og ikke selv utøve forvaltningsmyndighet. Det vil si at domstolene skal prøve om det konkrete ligningsvedtaket er riktig, basert på de faktiske opplysningene som forelå da vedtaket ble truffet. Domstolene kan derfor ikke bygge på nye faktiske opplysninger i skattyters favør. Dersom det under domstolsbehandlingen kommer fram nye slike opplysninger, vil imidlertid ligningsmyndighetene kunne åpne endringssak hvis de finner at de alminnelige vilkårene for dette er oppfylt. Om ligningen skal tas opp til endring, vil bero på en helhetsvurdering.
For tilleggsskatt er domstolsprøvningen mer omfattende. Klassifiseringen som straff i Den europeiske menneskerettighetskonvensjonen gjør at domstolen har full prøvningsrett over tilleggsskattevedtak. Også nye opplysninger til gunst kan da hensyntas.
Reglene bør ikke være urimelige eller strengere enn nødvendig, selv når opplysningsplikten ikke er overholdt. Derfor har Finansdepartementet allerede utvidet området for unnskyldningsgrunner, og har i tillegg gått inn for å endre tilleggsskatten fra 30 til 15 % i de tilfellene der skattyter har gitt ligningsmyndighetene uriktige eller ufullstendige opplysninger om poster i selvangivelsen som senere blir oppgitt ukrevet av arbeidsgiver eller andre tredjeparter. I samme høringsnotat går Finansdepartementet inn for å fjerne regelen om at klageadgangen kan bortfalle i enkelte tilfeller der skattyter ikke har oppfylt sin opplysningsplikt. Dette er eksempler på at Finansdepartementet utvikler og forbedrer forvaltningsregelverket samt styrker skattyters rettssikkerhet. Det kan også vises til at det framover vil gjøres et revisjonsarbeid rundt regelverket om forvaltning av skatter og avgifter, herunder klagereglene.
Avslutningsvis vil jeg også peke på skattemyndighetenes ønske om dialog med skattyterne. Det inviteres til at skattyterne kan inngå dialog med Skatteetaten for at konsekvensen av transaksjoner så langt mulig kan avklares. Ordningen med bindende forhåndsuttalelser er videre et tilbud til de skattytere som ønsker visshet om de skatte- og avgiftsmessige virkninger av en påtenkt transaksjon. Dette viser at skattemyndighetene bestreber seg på å hjelpe skattyterne til sammen å forutberegne deres skatteplikt hvor siktemålet er fastsettelse av riktig skatt til rett tid.