Skriftleg spørsmål fra Siv Aida Rui Skattem (FrP) til forsknings- og høyere utdanningsministeren

Dokument nr. 15:941 (2011-2012)
Innlevert: 29.02.2012
Sendt: 01.03.2012
Svart på: 08.03.2012 av forsknings- og høyere utdanningsminister Tora Aasland

Siv Aida Rui Skattem (FrP)

Spørsmål

Siv Aida Rui Skattem (FrP): Hvilke tiltak ser statsråden for seg at kan iverksettes for å få flere norske doktorander innen realfag, og ser statsråden for seg noen tiltak som kan få utenlandske doktorander til å bli i Norge etter endt utdannelse?

Grunngiving

Mangelen på doktorander er spesielt kritisk for teknologifagene og andre realfag. For å sikre det fremtidige behovet vi har i Norge og norsk næringsliv innenfor disse fagområdene bør man sette i verk tiltak som fremmer rekruttering av flere norske doktorander. Et tilleggsmoment er at mangelen på doktorander kan være enda mer alvorlig enn den ved første øyesyn ser ut som. Dette fordi en svært stor del av alle som tar doktorgrad i Norge, er utenlandske:
Fakultet for ingeniørvitenskap og teknologi ved NTNU hadde i 2010 hele 1920 søkere på 40 plasser. 95 prosent av søkerne var utenlandske. Ved fakultet for informasjonsteknologi, matematikk og elektronikkteknikk var det 770 søkere på 35 plasser. 79 prosent av søkerne utenlandske.
Det er, dessverre, sannsynlig at svært mange av de utenlandske doktorgradsstudentene vil bestemme seg for å flytte fra Norge etter avsluttet grad, eller at de velger å jobbe i Norge kun en kort periode etter at graden er fullført.
Dette gjør det ekstra viktig med en politikk som fremmer forskningen, og som gjør at vi får flere til å ta doktorgrader – doktorgrader som vil være til nytte for norsk næringsliv, for norsk akademia, og for norsk velstandsutvikling.

Tora Aasland (SV)

Svar

Tora Aasland: Representanten Skattem reiser en høyst relevant problemstilling. Andelen utenlandske statsborgere som tar norsk doktorgrad er høyere enn noen gang, og aller høyest i matematisk-naturvitenskapelige fag og teknologi. 1 2011 var det henholdsvis 47 prosent og 65 prosent utlendinger blant dem som avla doktorgraden innenfor disse to fagområdene. Det er naturlig å spørre hva denne høye andelen utlendinger blant doktorandene har å si for forskningsmiljøer og næringsliv med behov for doktorer i realfagene.
Skattem uttrykker i begrunnelsen for spørsmålet bekymring for at svært mange av de utenlandske doktorandene vil flytte ut av landet etter endt utdanning, eller bare jobbe i Norge i en kort periode. Vi har data fra noen empiriske undersøkelser som kan belyse om bekymringen er velbegrunnet. NIFU (Nordisk institutt for studier av innovasjon, forskning og utdanning) gjennomførte for noen år tilbake en spørreundersøkelse blant de utenlandske statsborgerne som tok doktorgraden i Norge i perioden 1999-2003. Den viste at to tredjedeler av disse doktorandene stadig befant seg i Norge på undersøkelsestidspunktet. Av disse hadde tre fjerdedeler ingen planer om å forlate landet. Tallene indikerer dermed at om lag halvparten av de utenlandske doktorandene fra denne perioden forblir i Norge på permanent basis. Upubliserte data fra NIFU viser at om lag 400 av de totalt 3 568 personene som tok norsk doktorgrad i årene 2000-2004 ikke ble gjenfunnet i Norge i 2009. Av disse var 340 utlendinger, noe som utgjør ca. 55 prosent av utlendingene som disputerte i Norge i denne perioden. NIFU undersøkte i 2011 hvor stor andel av doktorandene innenfor realfag/teknologi ved NTNU i perioden 2007-2009 som stadig befant seg i UH- eller instituttsektor. Undersøkelsen viste om lag samme andel blant norske som blant utenlandske doktorander, ca. 40 prosent. I hvert fall på kort sikt ser det ikke ut som om utlendinger i større grad enn nordmenn forlater forskningssystemet etter avlagt doktorgrad.
Kompetansen innenfor realfag og teknologi er i stor grad flyttbar på tvers av landegrenser. Vi kan ikke tvinge utenlandske doktorander til å bli i Norge. Det at så vidt mange som opp mot halvparten av dem likevel ser ut til bosette seg i Norge permanent, indikerer at kvaliteter ved det norske samfunnet gir fortrinn i den globale konkurransen om høykompetent arbeidskraft: godt utbygde velferdsordninger, god tilgang på ren natur, god balanse mellom arbeid og fritid og et arbeidsliv preget av likeverd. Ved å fortsette å legge til rette for etablering av gode og attraktive kompetansearbeidsplasser innenfor rammen av en nordisk samfunnsmodell, vil vi kunne beholde mange av de utenlandske doktorandene. Det at vi har flere forskningsmiljøer på høyt internasjonalt nivå vil også bidra til rekruttere og beholde utlendinger.
Det er heller ikke slik at Norge bare lekker doktorgradskompetanse til andre land – det går også en stor strøm den andre veien. Det totale antallet personer under 70 år med utenlandsk doktorgrad var i følge det internasjonale prosjektet Career of Doctorate Holders i 2009 ca. 3 400. Det kan være både nordmenn som vender hjem og utlendinger som søker seg hit. Tall over andelen utenlandske forskere ansatt ved norske universiteter og høyskoler tyder på at tilsiget av doktorer fra utlandet er økende. I 1997 var 10 prosent av forskerne utenlandske, mot 16 prosent ti år senere. I samme periode vokste antallet forskere i UH-sektoren med nesten 50 prosent. I disse tallene ligger stipendiatene, men det er likevel grunn til å anta at også antallet utenlandske forskere med doktorgrad har vokst kraftig. Om Norge er netto importør eller eksportør av doktorander er vanskelig å fastslå, utover at strømmene begge veier er i vekst. Og større mobilitet av forskere på tvers av landegrenser øker den internasjonale kontakten og forskningsmiljøenes nettverk, og bidrar på den måten til en ønsket internasjonalisering av norsk forskning.
Når det er sagt, er jeg enig i at flere nordmenn burde ta doktorgraden i realfagene. Når så få norske velger denne muligheten, skyldes det ikke primært mangel på rekrutteringsgrunnlag fra masternivå. Selv om vi skulle ønske at flere studerte realfag også på masternivå, er nok hovedgrunnen at de norske masterkandidatene velger godt betalte jobber i det private næringsliv, framfor fire år i stipendiatstilling til langt lavere lønn. Gitt at mange i denne perioden er i etableringsfasen, er det et høyst forståelig valg. Vi opprettet imidlertid i 2008 en ordning som viser seg å bidra til at langt flere nordmenn tar doktorgraden i realfagene, nemlig nærings-ph.d.-ordningen. Den vil i større grad enn ordinære stipendiatstillinger fange opp nordmenn, da den primært henvender seg til personer som allerede er ansatt i bedriftene, for eksempel personer med utdanning på masternivå i teknologi. Innenfor MNTfag er andelen utenlandske statsborgere i nærings-ph.d.- ordningen under 30 %. Kandidatene kan fortsette å jobbe i bedriftene med problemstillinger av høy relevans for arbeidsgiver, som grunnlag for doktorgraden.