Skriftleg spørsmål fra Knut Arild Hareide (KrF) til helse- og omsorgsministeren

Dokument nr. 15:1195 (2011-2012)
Innlevert: 10.04.2012
Sendt: 11.04.2012
Svart på: 17.04.2012 av helse- og omsorgsminister Anne-Grete Strøm-Erichsen

Knut Arild Hareide (KrF)

Spørsmål

Knut Arild Hareide (KrF): Barn som trenger hjelp, må ikke møtes av et uklart regelverk. Hvis kvalifisert helsepersonell mener det er nødvendig for barnet å få helsehjelp, skal hjelp kunne gis selv om ikke begge foreldrene samtykker. I Helsedirektoratets skriv av 13.04.10 påpekes det at vurderingen ikke bare skal bygge på mulighet for skade i nær framtid, men at også muligheten for å forebygge helseproblemer bør tillegges stor vekt i vurderingen.
Kan helsepersonell vektlegge forebyggingsperspektivet i praktiseringen av § 4-4 i lov om pasient- og brukerrettigheter?

Grunngiving

I lov om pasient- og brukerrettigheter, kapittel 4. Samtykke til helsehjelp, § 4-4 Samtykke på vegne av barn, står det følgende:

"Foreldrene eller andre med foreldreansvaret har rett til å samtykke til helsehjelp for pasienter under 16 år. Det er tilstrekkelig at én av foreldrene eller andre med foreldreansvaret samtykker til helsehjelp som
a) regnes som ledd i den daglige og ordinære omsorgen for barnet, jf. barnelova §§ 37 og 42 andre ledd, eller
b) kvalifisert helsepersonell mener er nødvendig for at barnet ikke skal ta skade.
Før helsehjelp som nevnt i bokstav b gis skal begge foreldrene eller andre med foreldreansvaret, så langt råd er, få si sin mening. Beslutning om helsehjelp som nevnt i bokstav b kan påklages til Fylkesmannen etter kapittel 7. Fylkesmannen kan vedta at helsehjelpen skal avsluttes inntil det er fattet vedtak på grunnlag av klage fra den andre forelderen eller andre med foreldreansvaret.
Dersom barneverntjenesten har overtatt omsorgen for barn under 16 år etter barnevernloven § 4-6 annet ledd, § 4-8 eller § 4-12, har barneverntjenesten rett til å samtykke til helsehjelp.
Etter hvert som barnet utvikles og modnes, skal barnets foreldre, andre med foreldreansvaret eller barnevernet, jf. annet ledd, høre hva barnet har å si før samtykke gis. Når barnet er fylt 12 år, skal det få si sin mening i alle spørsmål som angår egen helse. Det skal legges økende vekt på hva barnet mener ut fra alder og modenhet."

Anne-Grete Strøm-Erichsen (A)

Svar

Anne-Grete Strøm-Erichsen: Hovedregelen er at begge foreldre med foreldreansvar skal samtykke til helsehjelp for barnet. Dette følger av pasient- og brukerrettighetsloven § 4-4 første ledd og barneloven § 30. Ved lovendring 9. april 2010, med ikrafttreden l. mai 2010, ble det bestemt at det likevel vil være tilstrekkelig at en av foreldrene eller andre med foreldreansvar samtykker til helsehjelp som "kvalifisert helsepersonell mener er nødvendig for at barnet ikke skal ta skade", jf. § 4-4 andre ledd bokstav b.
Om denne bestemmelsen er følgende skrevet i Ot.prp. nr. 104 (2008-2009) Om lov om endringer i barnelova mv., sidene 73-74:

"Bestemmelsen omhandler samtykkeregler der foreldrene er uenige om barnet skal ha helsehjelp eller ikke. Dette kan blant annet være aktuelt i forbindelse med familiekonflikter, vold, overgrep og lignende. Bestemmelsen omhandler også situasjoner hvor det ikke er mulig å få avklart begge foreldrenes synspunkt i forhold til ytelse av helsehjelp eller ikke. Dersom kvalifisert helsepersonell mener barnet kan ta skade av ikke å få helsehjelp, vil det i henhold til bestemmelsen være tilstrekkelig at en av foreldrene som innehar foreldreansvar samtykker. Med kvalifisert helsepersonell menes helsepersonell som har nødvendig faglig innsikt på området til å foreta en forsvarlig vurdering av risikobildet og behovet for helsehjelp. Det vil som oftest være den legen, psykologen eller tannlegen som er ansvarlig for helsehjelpen som bør foreta disse helsefaglige vurderingene.
Forutsetningen er at helsepersonell mener at barnet kan ta skade av ikke å få helsehjelpen. Hva som vil kunne være skadelig for barnet vil måtte vurderes konkret og vil til dels måtte bero på et helsefaglig skjønn hos helsepersonellet. Det må være risiko for noe mer enn en ubetydelig skade eller ubehag for barnet. Både skader av somatisk og psykisk art vil være omfattet. Skadebegrepet vil derfor også omfatte til/eller hvor det er viktig at barn får snakke med psykolog.
Barnet vil typisk kunne ta skade dersom livskvaliteten uten behandling merkbart reduseres som følge av smerte eller lidelse, problemer i forbindelse med vitale livsfunksjoner som for eksempel næringsinntak, eller nedsatt fysisk eller psykisk funksjonsnivå.
Barnet vil også kunne ta skade dersom manglende helsehjelp medfører at det på et senere tidspunkt ikke vil være mulig å yte fullt ut effektiv helsehjelp} for eksempel i til/eller hvor det er viktig å sette i gang behandling tidlig for å unngå mer risikofylt eller omfattende behandling senere. Muligheten for å forebygge helseproblemer bør tillegges stor vekt i vurderingen av hva en av foreldrene kan samtykke til av helsehjelp.
Hvorvidt helsehjelp skal gis og i så fall hva som kan gjøres etter kun en av foreldrenes samtykke, avhenger av helsepersonellets vurdering av hva som vil være forsvarlig helsehjelp i det konkrete tilfellet. Helsepersonellet vil måtte foreta en faglig vurdering av blant annet forholdets alvorlighet, tidsaspekt, konsekvenser av å utsette helsehjelpen og eventuell risiko ved å yte helsehjelpen. Foreldrenes innsigelser og begrunnelser for disse vil også være en del av vurderingen".

Det følger av dette at muligheten for å forebygge helseproblemer bør tillegges stor vekt i vurderingen av hva en av foreldrene kan samtykke til av helsehjelp.