Svar
Anniken Huitfeldt: I begrunnelsen for spørsmålet viser spørsmålsstilleren til ”en fersk evaluering av museumsreformen gjennomført av PWC”. Formodentlig dreier dette seg om rapporten ”Museumsreformens betydning for museene i Møre og Romsdal”, der utviklingen ved tre regionmuseer i Møre og Romsdal – Nordmøre museum, Romsdalsmuseet og Sunnmøre museum – blir evaluert. PricewaterhouseCoopers (PwC) har utarbeidet rapporten – som ble avgitt 15. mars 2012 – på oppdrag fra Møre og Romsdal fylkeskommune. Rapporten er nå på høring med frist 20. mai d.å.
Jeg har med interesse studert denne rapporten som først og fremst gir en svært positiv vurdering av museumsreformens betydning for de tre nevnte museene. I rapportens sammendrag blir det fremhevet at
”Museumsreformen i Møre og Romsdal har ikke bare vært en organisatorisk strukturreform, men bidratt til å utvikle innhold og skape større aktivitet. Det økonomiske fundamentet er styrket og museene fremstår som en mer profesjonell aktør og samarbeidspartner både faglig og administrativt. Man har i betydelig utstrekning evnet å ta vare på grasrotengasjementet. Det er fortsatt store utfordringer hva gjelder hensiktsmessige bygninger og betydelig etterslep på registrering, sikring og bevaring av gjenstander, mens formidlingsområdet har hatt den mest positive utvikling.”
I 2001 hadde de tre museene et samlet besøkstall på 111.455; i 2010 var dette økt til 227.340, dvs. en økning på 104%. Fra 2005 til 2010 økte antall lønnede årsverk ved de tre museene fra 65,8 til 78,5; i samme perioden økte også antall årsverk utført av frivillige fra 8 til 17,6. Det statlige driftstilskuddet økte fra 14,6 mill. kroner i 2005 til 23,9 mill. kroner i 2010, dvs. en økning på 63,2 %; i samme perioden økte imidlertid også de lokale og regionale tilskuddene omtrent like mye – fra 14,5 mill. kroner til 23,6 mill. kroner, dvs. en økning på 62,4 %.
Rapporten fra PwC inneholder ingen museumsfaglig oversikt og analyse av de ulike enhetene og samlingene som inngår i de tre regionale museenes portefølje. Hvorvidt det foreligger samlinger ”som er tilnærmet identisk med hva vi finner i andre kommuner”, gir den foreliggende rapporten ikke svar på. Generelt vil vi imidlertid anta at mangfoldet, ulikhetene og variasjonene i stor grad gjør seg gjeldende; og i slik diversitet vil det alltid være mye kulturhistorisk informasjon å hente. Det er også viktig å presisere at enkelte av de lokale enhetene som er knyttet til de regionale museumsinstitusjonene i Møre og Romsdal utvilsomt er helt unike.
Frivillig, ulønnet innsats har alltid vært et viktig element i lokalt og regionalt kulturvernarbeid. Det vil til enhver tid være en rekke oppgaver som på en god måte kan utføres av personer uten særskilt fagkompetanse. Imidlertid er det samtidig mange oppgaver som fordrer fagkompetanse – også ved lokale museer og samlinger; gjenstandskonservering og kvalifisert vedlikehold av kulturhistoriske bygninger er eksempler. Ved å knytte lokale enheter sammen med regionale museer med et bredt spekter av fagkompetanse, får man best sikkerhet for at fagfolk kommer inn i bildet der dette er nødvendig.
Når kommunene i Møre og Romsdal det siste tiåret har økt tilskuddene til de tre regionale museene, må dette ses i lys av den mulighet de faglig sterkere regionale institusjonene – som staten har medvirket til å utvikle – har gitt for å oppnå en faglig kvalitetsheving også ved de lokale enhetene.
Dersom vi legger til grunn at de regionale museene har et formidlingsansvar overfor befolkningen i alle deler av museets geografiske ansvarsområde, vil regionmuseet også ha behov for lokale formidlingsarenaer. Ikke minst vil dette i mange tilfeller være nødvendig for å kunne gi tilbud til skolene i tilknytning til Den kulturelle skolesekken.
Det er ikke riktig å si at statens midler til museene nå spres mer enn tidligere. På 1990-tallet ytte Kulturdepartementet direkte eller indirekte støtte til om lag 330 museer; nå ytes støtte til 70 museer i det nasjonale museumsnettverket. At kommunene og fylkeskommunene har støttet opp om den samme strategien, slik utviklingen i Møre og Romsdal er et eksempel på, medvirker til å skape et helhetlig kulturvernfaglig grep der det nasjonale, regionale og lokale ses i sammenheng. Dette er i samsvar med den tilnærming som var nedfelt i St.meld. nr. 22 (1999-2000) Kjelder til kunnskap og oppleving, og som Stortinget sluttet seg til.
Å bygge opp kulturhistoriske samlinger i museene handler i vår tid i stor grad om å dokumentere ved å samle inn objekter fra masseproduksjonens tidsalder. Dette aksentuerer behovet for å samordne innsamlingsarbeidet; at lokale enheter er knyttet sammen med profesjonelle, regionale museer vil lettere kunne forebygge unødvendig dublering og fremme en tjenlig arbeidsdeling.