Laila Dåvøy (KrF): Det er nylig kommet brev fra Kriminalomsorgen om at private/ideelle rusinstitusjoner ikke lenger skal brukes til § 12 soning. Heretter skal kun institusjoner innen spesialisthelsetjenesten brukes. I tillegg er det gjort klart at det skal føres en mer restriktiv praksis for innvilgelse av § 12 soning, og at behandlingsbehov skal søkes løst i fengselet, med mindre NAV betaler kostnadene.
Hva er bakgrunnen for at man politisk har akseptert en slik drastisk omlegging som vil ramme de aller svakeste rusavhengige?
Grunngiving
De som rammes av dette er i stor grad de som ikke har rettigheter innen spesialisthelsetjenesten. § 12 soning gir først og fremst føring til rusbehandling, og mange av de innsatte som har behov for dette, har ikke lenger rett til behandling i spesialisthelsetjenesten. Den vanligste årsaken til det er at de ikke tidligere har klart å nyttiggjøre seg behandling, og dermed har brukt opp mulighetene sine. Dette reagerer jeg sterkt på, at svært syke rusavhengige, er fratatt behandlingsmuligheter, kanskje for resten av livet. Ofte er dette de svakeste rusavhengige, og det må jo nettopp være disse som kvalifiserer til behandling framfor soning. Dette kan være mennesker uten bolig, noen er svakt psykisk utviklingshemmet.
Flere ideelle institusjoner har til nå gitt meget gode tilbud til rusavhengige, på § 12 soning. Det må etter min mening være behovet for rusbehandling hos den enkelte som avgjør om den det gjelder kan få § 12 soning, ikke utgiftene til § 12 soning, slik Kriminalomsorgen begrunner denne omleggingen med. Jeg antar at utgiftene for samfunnet vil bli høyere ved en slik omlegging. Institusjonene kan vise til gode resultater av sitt arbeid på dette feltet.