Skriftleg spørsmål fra Åge Starheim (FrP) til kommunal- og regionalministeren

Dokument nr. 15:13 (2012-2013)
Innlevert: 02.10.2012
Sendt: 04.10.2012
Svart på: 10.10.2012 av kommunal- og regionalminister Liv Signe Navarsete

Åge Starheim (FrP)

Spørsmål

Åge Starheim (FrP): En enstemmig helse- og omsorgskomite har gitt uttrykk for at antallet boenheter ved samlokalisering burde begrenses fra to til fem enheter. Statsråden har nylig uttalt at hun ikke ønsker at det settes noen grense.
Foreligger det her en misforståelse, eller er det så at statsråden har valgt ikke å ta hensyn til en enstemmig komiteinnstilling?

Grunngiving

Helse- og omsorgkomiteen ga i Innst. 54 S (2011-2012) sin enstemmige tilslutning til at antallet boenheter ved samlokalisering burde begrenses fra to til fem enheter. Til kommunal Rapport 27. september 2012 uttalte statsråden at hun ikke ville sette noe tak på antallet personer i bofellesskapene som Husbanken kan yte tilskudd til.

Liv Signe Navarsete (Sp)

Svar

Liv Signe Navarsete: Våren 2012 gjennomførte FAFO på oppdrag fra departementet en undersøkelse av hvilke faktorer som kommunene legger vekt på når de skal etablere samlokaliserte boliger og bofellesskap for personer som trenger ulike oppfølgingstjenester. Rapporten inneholder også informasjon om kommunenes erfaringer med slike boligtilbud.
I rapporten pekes det på at størrelsen på prosjektene, utforming av bygningene, plasseringen i lokalsamfunnet og beboersammensetning er viktige faktorer for å sikre integrering og normalisering av beboerne. Tjenesteutøvelse og kvalitet på tjenestene, sammensetning av beboere i boligtilbudene, den enkelte brukers mulighet til å velge hvor vedkommende skal bo og vedkommendes tilgang på arbeid og aktivitet på dagtid, er også med på å avgjøre om bofellesskap eller samlokaliserte boliger vil fungere som gode boligløsninger for beboerne.
Jeg er opptatt av at intensjonene om integrering og normalisering skal følges. På bakgrunn av funnene i rapporten og signaler jeg har fått tidligere, har jeg sett behov for å tydeliggjøre føringene om kvalitet og utforming for samlokaliserte boliger og bofellesskap for å kunne få tilskudd fra Husbanken.
Jeg vil derfor sikre at regelverket for våre tilskuddsordninger utformes på en slik måte at boliger som samlokaliseres ikke får et institusjonsliknende preg, eller at antall samlokaliserte enheter ikke blir for høyt. Jeg er også opptatt av at boligene i størst mulig grad plasseres i ordinære bomiljø og at regelverket utformes slik at det gir klart grunnlag for å avslå søknader om tilskudd til prosjekter med uheldig sammensetning av ulike beboergrupper.
Personer med funksjonsnedsettelser, eller andre med behov for å motta tjenester i hjemmet, er ingen ensartet gruppe. Ønsker og behov er forskjellige fra person til person. Det er derfor viktig at kommunene har et differensiert tilbud til målgruppen. Det bør være en god dialog mellom kommunen, beboer og pårørende for å finne en løsning tilpasset den enkeltes ønsker og behov. Samtidig må vi ikke glemme kommunenes ressurssituasjon, og at hensynet til ansatte også må være en del av vurderingen.
Antall boenheter vil være en viktig faktor når man skal etablere nye boligløsninger for utviklingshemmede, men man kan ikke bare se på dette kriteriet. Som et eksempel på et svært vellykket prosjekt med samlokaliserte boliger for utviklingshemmede, med mer enn fem boliger, kan jeg vise til Tangerudbakken borettslag. Der er syv boliger og en personalbase samlokalisert. Gjennom tv-serien for noen år siden, om beboerne der, tror jeg hele Norge har fått et innblikk i hvor vellykket dette prosjektet har vært, til tross for at det består av mer enn fem samlokaliserte boliger.