Grunngiving

De fleste av oss tar det som en selvfølge at vi kan bevege oss i skog og mark, med eller uten fotoapparat. Hjelpemidler, slike som sykkelfronter finnes og kan være til stor hjelp for en som har nedsatt muskelkraft og ikke ved egen kraft kan få en rullestol over bakker og kneiker. Forskjellige forvaltningsenheter, slik som Nav og Statensvegvesen har forskjellig fokus og de forskjellige regelverk kan være til hinder for at hjelpemidler som er mest mulig hensiktsmessig for den enkelte kan innvilges. Personer med nedsatt funksjonsevne skal kunne leve et så godt liv som mulig – med de hjelpemidler som er tilgjengelige. Et ferskt eksempel fra Bergen, omtalt i Bergens Tidende 7. november, viser nettopp at dette kan bli hindret av forskjellige forskrifter og regelverk fra forskjellige forvaltningsenheter. I denne saken fikk en rullestolbruker først innvilget en sykkelfront som kunne hjelpe ham å bevege seg utendørs, men vedtaket ble omgjort etter Statens vegvesen bestemte at sykkelfronten skulle klassifiseres som moped. Dette virker tilsynelatende som nidkjært regelrytteri som har som konsekvens at personen det er snakk om ikke får den bevegeligheten han trenger for å bevege seg i skog og mark og praktisere sin hobby.