Grunngiving

Undertegnede er gjort kjent med en sak hvor en kvinne kom hit på familiegjenforening i år 2000. Kvinnen har jobbet fra første dag i Norge, og er sterkt ønsket av sin arbeidsgiver. Hun vil ikke komme inn under kriteriet om å inneha spesialistkompetanse og søknad om arbeids- og oppholdstillatelse vil derfor bli avslått på bakgrunn av et regelverk som av mange vurderes til å være for rigid og snevert. Kvinnen har imidlertid under hele sin tid i Norge arbeidet og betalt skatt til Norge.
Undertegnede mener at det er mye som taler for at familien skal få opphold ut i fra sterke menneskelige hensyn. Hun har ett barn med sin første ektemann som er gravlagt i Norge. Hun ble ufrivillig skilt fra sin ektemann etter 2 år og 8 måneder, altså kun få måneder før hun ville fått selvstendig oppholdsgrunnlag. Senere har hun fått to barn i Norge. Det ene barnet har spesielle behov og var før utkastelsen under utredning fra BUP for hjerneskade og fikk flere ganger i uken oppfølging fra PPT i barnehagen. Det er lite sannsynlig at barnet vil få nødvendig oppfølging i kvinnens hjemland. Barna har også gått i norsk barnehage, har en sterk tilknytning til andre barn i lokalmiljøet og har flere nære familiemedlemmer i Norge. Familien har ikke noe å reise tilbake til, da besteforeldrene til barna ikke lever og barnas tante allerede har lovlig opphold i Norge. Likevel fikk familien avslag på søknaden om opphold på humanitært grunnlag.
I tilfeller hvor familier har lang oppholdstid og sterk tilknytning til Norge uten å få opphold på humanitært grunnlag, mener undertegnede at et mer fleksibelt regelverk når det gjelder arbeids- og oppholdstillatelse vil gjøre det mulig å innvilge opphold i tilfeller som helt klart rokker ved allmennhetens rettsoppfatning.