Kari Kjønaas Kjos (FrP): Mener statsråden at det er akseptabelt med en praksis i kommunene som bidrar til at rusmisbrukere som har gjennomført langtidsbehandling blir sendt tilbake til bomiljø der de selv mener risikoen for tilbakefall er stor, og hvordan vil statsråden forklare en slik praksis, som åpenbart strider med intensjonen i lov om helsefremmende og forebyggende arbeid i kommunen?
Grunngiving
Jeg er kjent med at en tidligere rusmisbruker har fått tilbud om en kommunal utleiebolig. I vedtaket står det: «Det gis i utgangspunktet bare ett tilbud, og det er svært strenge regler for hva som er saklig grunn til å avslå et tilbud. Dersom du avslår tilbudet vil dette medføre at du blir strøket fra ventelisten.» Jenta reagerer på at hun blir tildelt en plass som hun uttrykkelig har gitt beskjed om at hun ikke ønsker, da hun tidligere har opplevd flere psykiatriske akuttinnleggelser, selvmordsforsøk og overdoser der og dermed mener bestemt at dette vil gi henne tilbakefall.
Lov av 2011-06-24 nr. 30(Lov om kommunale helse- og omsorgstjenester m.m.) § 3.3, sier om Helsefremmende og forebyggende arbeid at "Kommunen skal ved ytelse av helse- og omsorgstjenester fremme helse og søke å forebygge sykdom, skade og sosiale problemer". Jeg stiller spørsmål ved forsvarligheten når man velger å flytte mennesker til adresser de historisk sett har dårlige erfaringer med, ikke minst når den enkelte bruker selv frykter tilbakefall. At mennesker risikerer å havne på gata fordi de blir strøket fra ventelisten om de takker nei til dette tilbudet, er ikke akseptabelt.
Viser samtidig til at Nordlandsforskning tidligere i år går ut med et notat som sier det stikk motsatte, nemlig at "En trygg bolig gir mindre rus" (NF-notat 1001/2013).