Dokument nr. 15:1147 (2012-2013) Innlevert: 10.04.2013 Sendt: 11.04.2013 Svart på: 22.04.2013 av helse- og omsorgsminister Jonas Gahr Støre
Harald T. Nesvik (FrP): I henhold til alkohollovens bestemmelser i § 1-6 følger det at kommunal skjenkebevilling gis for inntil 4 år av gangen, dog slik at bevilling bortfaller senest 30. juni året etter at nytt kommunestyre tiltrer. Den usikkerhet som knytter seg til dette gjør at det er problematisk å planlegge investeringer i et lengre perspektiv. Det kan heller ikke sies å ha noen særlig alkoholpolitisk begrunnelse.Vil statsråden bidra til at denne paragrafen endres og at skjenkebevilling gis inntil videre?
Jonas Gahr Støre: Jeg mener begrunnelsen for at kommunale bevillinger kan gis for inntil 4 år av gangen, og med opphør senest 30. juni året etter at nytt kommunestyre tiltrer, er riktig, og at den nåværende regelen er alkoholpolitisk viktig. Jeg vil derfor ikke sette i gang et arbeid for å endre alkoholloven § 1-6.Ansvaret for utforming av alkoholpolitikken er delt mellom stat og kommune. Staten trekker opp rammene for bl.a. bevillingssystemet gjennom lov og forskrift, mens kommunene har ansvar for å utarbeide og utøve en lokalt tilpasset alkoholpolitikk. I dette ligger det blant annet at hvert kommunestyre skal ha reell mulighet til å utforme en strengere – eller mer liberal – alkoholpolitikk. Å gi bevillingene ubegrenset løpetid ville bryte med det lokale selvstyret, og begrense kommunenes mulighet til å føre en ansvarlig alkoholpolitikk ved å regulere antallet salgs- og skjenkebevillinger og deres salgs- og skjenketider. For å føre en ansvarlig alkoholpolitikk er det ikke tilstrekkelig at kommunene har fokus på kontroll- og oppfølgingssiden av bevillingssystemet. Vi vet at begrenset tilgjengelighet gjennom å begrense antall salgs- og skjenkesteder kan bidra til å begrense skadeomfanget. I henhold til folkehelseloven har kommunene en plikt til å handle dersom det er store utfordringer i kommunen knyttet til alkoholbruk. Jeg vil ikke bidra til å begrense kommunenes muligheter til å føre en forsvarlig alkoholpolitikk. Alkohol er ingen ordinær vare, men en vare det knytter seg en rekke skadevirkninger til, både for den som inntar alkohol, for familie og andre, og for samfunnet. Omsetning av alkohol er derfor regulert, og det kreves at man har offentlig tillatelse til salg og skjenking. Dette er ikke en tillatelse man har krav på, men en tillatelsesordning som skal bidra til å begrense skadeomfanget av alkohol. Folkehelsehensyn veier i dette tilfellet tyngre enn hensynet til næringsinteressene.