Skriftleg spørsmål fra Kenneth Svendsen (FrP) til helse- og omsorgsministeren

Dokument nr. 15:1526 (2012-2013)
Innlevert: 19.06.2013
Sendt: 20.06.2013
Svart på: 01.07.2013 av helse- og omsorgsminister Jonas Gahr Støre

Kenneth Svendsen (FrP)

Spørsmål

Kenneth Svendsen (FrP): En person med sår på føttene i forbindelse med diabetes, har gått inn og ut av Nordlandssykehuset i Bodø i nærmere 5 år. Han har amputert til sammen 6 tær, og har sår som kan føre til amputasjon av foten. Personen har bedt om en vurdering fra et annet sykehus, og han har bedt om overflytting til annet sykehus med bakgrunn i fritt sykehus valg. Ingen av delene har han fått gjennomslag for.
Vil statsråden ta initiativ slik at pasienten får de rettighet som han etter loven har krav på?

Grunngiving

Pasienten som det vises til har over de siste 5 år hatt komplikasjoner ifm. Sår på begge føttene. Dette har ført til amputasjon av 6 tær. Han har i tillegg sår i begge føttene som ikke vil gro. Dette har sin bakgrunn i hans diabetes. Han har nettopp amputert en tå, og ble i dag sendt ut av sykehuset på nytt. Han sier at det kun er et tidsspørsmål før han må inn på nytt for å ta en tå til, eller i verste fall foten. Han har gang på gang bedt å få et team med spesialister på de forskjellige plagene han har for å gjøre en vurdering, og legge en langsiktig plan over hvordan man skal takle utfordringene med sårene fremover. Dette har han ikke fått. Han har også søkt om en vurdering fra et annet sykehus (rikshospitalet), dette har han fått avslag på. Han har også med bakgrunn i fritt sykehusvalg bedt om å overføres til et annet sykehus, dette er heller ikke tatt til følge. Han sier selv at det virker som om han ikke har noen rettigheter, og at sykehuset bare sitter og venter på at betennelsen i foten skal ta seg opp slik at han må tilbake til Nordlandsykehuset i Bodø. Han har gjentatte ganger, og over flere år bedt om å få fottøy som er tilpasset foten på en slik måte at de vedvarende sårene ikke utsettes for unødvendig belastning.
Først etter betydelig press fra han fikk han tilgang på slikt skotøy for knapt en uke siden. Han sier videre at han har mistet helt tiltroen til dette sykehuset.
Han vurderer nå å reise til et sykehus i USA med høy kompetanse på sår ifm. diabetes slik at han kan få en frittstående vurdering på hvilke muligheter han har for å slippe en amputasjon av foten. Han har forstått det slik at han ikke får dekket dette av staten, men må betale dette selv. Både han og jeg håper Statsråden tar dette på største alvor, og setter inn tiltak.

Jonas Gahr Støre (A)

Svar

Jonas Gahr Støre: Det følger av pasient- og brukerrettighetsloven at pasient som henvises til sykehus har rett til å få sin helsetilstand vurdert innen 30 virkedager. Etter henvisning fra allmennlege har pasienten rett til fornyet vurdering av sin helsetilstand av spesialisthelsetjenesten, såkalt ”second opinion”. Dette vil også gjelde for denne pasienten. Videre er det slik at pasienter selv kan velge på hvilket sykehus vurdering eller behandling skal foretas, men pasienten kan ikke velge behandlingsnivå. Dette innebærer at pasienten ikke kan velge mer spesialisert behandling enn det pasienten er henvist for. Pasienter kan benytte seg av retten til fritt sykehusvalg ved de forskjellige trinnene i helsehjelpen, men ikke ved øyeblikkelig hjelp. Pasienten kan utøve valgretten mens behandlingen pågår, men helsepersonell må kunne vurdere om det er medisinsk forsvarlig å avbryte behandlingen. Dersom pasienten mener han ikke får oppfylt de rettighetene han har etter pasient- og brukerrettighetsloven, kan han klage til Fylkesmannen i Nordland.
Pasient- og brukerrettighetsloven inneholder også bestemmelser om rett til behandling i utlandet. En pasient med rett til nødvendig helsehjelp har rett til behandling i utlandet dersom det ikke finnes et adekvat medisinsk tilbud i Norge. Dette er nærmere regulert i prioriteringsforskriften. Det grunnleggende vilkåret for dekning av utgifter ved behandling i utlandet er manglende medisinsk kompetanse i Norge. Dersom behandlingen kan utføres forsvarlig i Norge etter akseptert metode, dekkes ikke utgifter til behandling i utlandet. Hovedregelen er derfor at man skal benytte det behandlingstilbudet som finnes i Norge, selv om det kan være utviklet et mulig mer avansert behandlingstilbud i utlandet. Dette gjelder selv om pasienten ønsker behandling utført ved utenlandsk institusjon etter en metode som ikke er tatt i bruk i Norge. Videre forutsettes det at helsehjelpen kan utføres forsvarlig av tjenesteyter i utlandet etter akseptert metode.
Avslutningsvis vil jeg understreke at jeg er opptatt av utviklingen på diabetesfeltet og er i dialog med Norges Diabetesforbund for å belyse og diskutere dagens utfordringer og hvordan vi vil kunne gi tjenestetilbudet til mennesker med diabetes et løft. Diabetesforbundet er en sentral og viktig aktør i utviklingen av helsetjenestene på dette området.