Dokument nr. 15:129 (2013-2014) Innlevert: 26.11.2013 Sendt: 27.11.2013 Svart på: 04.12.2013 av justis- og beredskapsminister Anders Anundsen
Karin Andersen (SV): Viser til spørsmål nummer 44 (2013-2014) om norske barn som i praksis risikerer utvisning fordi en forelder med alt omsorgsansvar utvises. Norske statsborgere kan som tidligere nevnt ikke utvises. Statsråden skriver at "det er sikker rett- også etter EMD-praksis - at utenlandske statsborgere kan utvises selv om de har barn som er norske statsborgere i Norge".Kan statsråden vise til praksis samt hvor i utlendingslovens forarbeider denne situasjonen er drøftet og konkludert på?
Anders Anundsen: Som jeg skrev i mitt svar til spørsmål nr. 44 er utvisning et viktig virkemiddel i utlendingskontrollen. Denne sanksjonsmuligheten er, og skal være, en realitet også overfor utlendinger med barn i riket. Det er sikker rett – også etter EMD-praksis – at utenlandske borgere kan utvises selv om de har barn som er norske statsborgere i Norge, og at dette i utgangspunktet hører inn under skjønnsmarginen til den enkelte stat. I forarbeidene til gjeldende utlendingslov er utvisning nærmere beskrevet i bl.a. Ot.prp. nr. 75 (2006-2007) kapittel 15. I dette kapittelet fremgår det bl.a. hvilke momenter utlendingsmyndighetene skal legge vekt på i den konkrete forholdsmessighetsvurdering som foretas i alle saker om utvisning. Ved denne forholdsmessighetsvurderingen må det også tas hensyn til Norges internasjonale forpliktelser. Den europeiske menneskerettighetskonvensjon (EMK) og FNs barnekonvensjon er imidlertid i seg selv ikke til hinder for utvisning. Retten til familieliv etter EMK artikkel 8 innebærer for eksempel ikke at man selv fritt kan bestemme hvilket land man vil ha et familieliv i. Dette har EMD gitt uttrykk for flere ganger, bl.a. i sakene Darren vs. Norge og Antwi vs. Norge. I begge disse sakene hadde den utviste utlendingen ektefelle og barn som var norske statsborgere bosatt i Norge, uten at det medførte at utvisningene var en krenkelse av EMK artikkel 8. I Antwi-saken var utlendingens datter norsk statsborger ved fødsel, hadde bodd i Norge i hele sitt liv, var fullt integrert i samfunnet og hun snakket norsk sammen med foreldrene. Hennes direkte tilknytning til Ghana var meget begrenset. Domstolen mente at utvisning av utlendingen ikke ville være gunstig for datteren, men uttalte samtidig at det ikke forelå uoverstigelige hindringer for å etablere et familieliv i utlendingens hjemland.Utvisningssaker som rammer barn innebærer særlig vanskelige vurderinger. Det å ha barn i Norge kan imidlertid ikke alene automatisk medføre immunitet mot utvisning. Selv om barnets beste er et grunnleggende hensyn i slike saker, er det ikke det eneste og ikke alltid det avgjørende hensynet, selv om barnet er norsk statsborger. Det er dessverre slik at det normale er at utvisning vil gripe inn i familielivet på en belastende måte, også for barnet. Dette er likevel ikke i seg selv tilstrekkelig til å gjøre enhver utvisning uforholdsmessig.