Skriftleg spørsmål fra Bente Thorsen (FrP) til kulturministeren

Dokument nr. 15:260 (2013-2014)
Innlevert: 10.01.2014
Sendt: 10.01.2014
Svart på: 17.01.2014 av kulturminister Thorhild Widvey

Bente Thorsen (FrP)

Spørsmål

Bente Thorsen (FrP): Mange nordmenn falt under tjeneste i kamper i Norge i tiden 1940-1945. Mange av disse krigsgravene står nå i fare for å bli slettet. For utenlandske krigsgraver i Norge er det inngått en avtale om at disse er under den norske stats beskyttelse og skal stelles og bevares uten tidsbegrensning. Norske krigsgraver i utlandet er ivaretatt på samme måte.
Vil statsråden undersøke muligheten for å sikre at norske krigsgraver blir forvaltet med den verdighet som deres egenart tilsier og likestilles med utenlandske krigsgraver?

Grunngiving

Ordningen med vedlikehold og bevaring uten tidsbegrensning av krigsgraver omfatter ikke nordmenn som falt i kamp i Norge i 1940 - 1945. Disse falt gjerne langt fra hjemstedet, slik at pårørende ikke har hatt mulighet til personlig gravstell osv.
Mange av disse gravene står av ulike grunner i fare for bli slettet dersom de pårørende til krigsofrene er døde, eller at pårørende ikke søker om å få forlenge festeperioden, eller det lokale kirkelige fellesråd ikke ivaretar disse.
Med bakgrunn i betydningen av at også norske falnes krigsgraver skal behandles med respekt og verdighet i tillegg til at oppvoksende generasjoner skal kunne være kjent med og kunne hedre enkeltgraver tilhørende nordmenn som falt under Den andre verdenskrig så er det av stor betydning å sikre gravene.

Thorhild Widvey (H)

Svar

Thorhild Widvey: Etter pålegg fra Forsvarsdepartementet opprettet Hærens overkommando høsten 1946 et Sentralkontor for krigsgraver. Dette kontoret fikk i oppdrag å være ansvarlig myndighet i saker som angikk gravene til væpnede norske styrker i utlandet og utenlandske falne i Norge. Dette sentralkontoret ble under betegnelsen Krigsgravtjenesten overført til Kirkedepartementet i 1964.
Sentralkontoret for krigsgraver hadde i årene etter krigen som en del av sitt oppdrag å oppspore, identifisere og registrere falne norske krigsmenn i utlandet. 367 falne ble identifisert. Av disse ble 296 hjemført til Norge og overlevert til de etterlatte.
Gravene til dem som ikke ble hjemført, ble satt i stand og merket som offisielle norske krigsgravstøtter. Disse gravene, som befinner seg i om lag 30 forskjellige land, ivaretas i dag av Krigsgravtjenesten i et samarbeid med Commonwealth War Graves Commission.
I følge statistikk over krigsdødsfallene som ble utarbeidet i 1948, falt i overkant av 10 000 nordmenn under 2. verdenskrig. Tallene er ikke nøyaktige. Det kommer blant annet av at det ikke i alle tilfeller kan fastslås med sikkerhet om krigshandlinger var årsaken eller en vesentlig medvirkende årsak til deres død.
De aller fleste av disse 10 000 ble gravlagt i Norge under krigen på gravsteder som de nærmeste etterlatte hadde ansvar for og rådde over. Det finnes ingen sentral registrering eller oversikt over disse gravene. Mange ligger på gravsted sammen med sine nærmeste og med gravminne felles med dem.
I noen tilfeller har graven en mer offisiell karakter ved at lokalsamfunnet har reist gravminne som forteller at det der hviler en som falt for Norge. I de tilfellene der det er reist et mer offisielt minnesmerke på graven, vil den lokale kirkegårdsmyndighet normalt sørge for stell av graven.
Etter gravferdsforskriftens § 27 kan gravferdsmyndigheten frede enkeltgraver med gravminner når det foreligger grunner til det. Departementet har anbefalt at denne adgangen benyttes når norske krigsgraver ellers ville blitt slettet. Det framgår for øvrig av gravferdsloven § 18 at gravminne av kulturhistorisk verdi om mulig skal bli stående på kirkegården.
Jeg har ingen grunn til å tro at departementets anbefaling ikke følges. Det kan likevel forekomme tilfeller hvor gravferdsmyndigheten ikke er kjent med de forholdene som tilsier at en bestemt grav bør fredes som krigsgrav. I så fall regner jeg med at kirkevergen vil sette pris på å bli orientert.
Det er gode grunner til å videreføre den ordningen som har vært for norske krigsgraver i Norge siden krigen, nemlig at dette er et lokalt ansvar som må ivaretas med skjønn, og ved at det tas hensyn til særskilte forhold som gjelder for hvert enkelte tilfelle.