Rasmus Hansson (MDG): Lov om dyrevelferd § 32 tredje ledd gir Mattilsynet hjemmel til å avlive dyr uten eiers samtykke. Omplassering av det samme dyret kan derimot ikke gjennomføres uten eiers samtykke. Mattilsynet har selv gitt signaler om at de vil foreslå en endring i begrensningene for bruk av omplassering.
Er statsråden enig i behovet for å endre ordlyden, og vil statsråden foreta seg noe for å unngå at eiere som er fratatt et dyr på grunn av vanskjøtsel eller mishandling kan hindre Mattilsynet i å velge å omplassere dyret?
Grunngiving
Rådet for dyreetikk uttaler i brev med Deres ref.: 07/1972 02.12.13 at det er vanskelig å forstå hvorfor eiendomsretten brukes som begrunnelse for at eieren må samtykke ved omplassering, mens det samme hensynet ikke vektlegges ved avliving. I brevet ber rådet Landbruks- og matdepartementet om å se på formuleringene i paragraf 32 på nytt, «slik at både avliving der dette er hensiktsmessig, og omplassering, kan skje så smidig som mulig.».
Mattilsynet har selv uttalt at de ser dagens ordlyd i § 32 som problematisk. I referat fra kontaktmøte med interessegrupper 23.10.2013 opplyses det at de akter å endre ordlyden:
"Mattilsynet kommer til å foreslå endring i begrensningene for bruk av omplassering, om at eiers samtykke ikke lenger blir et krav for omplassering."
En endring av §32 vil kunne harmonisere Dyrevelferdsloven med annet lovverk. I tilfeller av ivaretakelse av hund etter brudd på loven, sier Hundeloven §18 at
"Dersom det anses praktisk mulig og forsvarlig, skal politiet søke å omplassere en hund fremfor å avlive den."
Resultater fra rehabilitering av vanskjøttede familiedyr er svært gode. Det er flere ganger vist at omplassering er mulig og at private ressurser trår til for å hjelpe Mattilsynet med dette, der de frivillige kreftene slippes til.