Skriftleg spørsmål fra Sonja Mandt (A) til kunnskapsministeren

Dokument nr. 15:765 (2013-2014)
Innlevert: 08.05.2014
Sendt: 09.05.2014
Svart på: 19.05.2014 av kunnskapsminister Torbjørn Røe Isaksen

Sonja Mandt (A)

Spørsmål

Sonja Mandt (A): Kan statsråden svare på om at praksisen der refusjonsordningen som i utgangspunktet skal gjelde alle barn, også skal gjelde de uten rett til barnehageplass, og at disse kan få barnehageplass dersom en privat barnehage i en annen kommune kan tilby plass, men at regninga må betales av hjemkommunen?

Grunngiving

Kommunene forplikter å betale refusjon for barnehageplass i andre kommuner dersom kommunen ikke kan tilby plass til de barn med rett på plass, dvs. de barna som er født innen 1.9 året før opptak. I merknader til forskriftene i refusjonsordningen for barnehager står det at det er "rimelig" at kommunene betaler refusjon til de kommuner som tar inn barn som er 0 år, mens det i et brev fra Utdanningsdirektoratet fra 14.03.2012 står at det er en "plikt".
Refusjonsordningen omfatter "barn som er bosatt i en annen kommune" jfr. ordlyden i § 11. I praksis har de fleste barna som omfattes av refusjonsordningen rett til barnehageplass. Men erfaringer viser at ordningen i utgangspunktet også gjelder alle barn som går i en ikke-kommunal barnehage enn der barnet er bosatt.
Dette medfører at kommunen plikter å refundere utgifter også for barn uten rett til plass etter barnehagelovens § 12a, herunder 0-åringer. Refusjonsplikten forutsetter imidlertid at det aktuelle barnet er omfattet av barnehagens fastsatte opptakskrets og opptakskriterier etter barnehagelovens § 7 og forskrift om saksbehandlingsregler ved opptak i barnehage. Utdanningsdirektoratet mener at en slik innskrenkende tolkning av refusjonsbestemmelsen ikke er riktig.
Et eksempel fra en kommune i Vestfold, Lardal viser at dette innebærer at en for 2014 blir "pliktig" til å betale Kongsberg kommune kr. 1 002 000 for de fem barn som ikke har rett til plass, dersom disse barna søkes inn og får plass i en ikke-kommunal barnehage i Kongsberg kommune.

Torbjørn Røe Isaksen (H)

Svar

Torbjørn Røe Isaksen: Det følger av barnehageloven § 14 at hver kommune har et finansieringsansvar for alle godkjente ikke-kommunale barnehager i kommunen. Ansvaret er nærmere regulert i forskrift om likeverdig behandling ved tildeling av offentlige tilskudd til ikke-kommunale barnehager. I forskriften § 11 er det fastsatt at kommuner som har ikke-kommunale barnehager med barn som er bosatt i en annen kommune, har rett til refusjon for kostnader til ordinær drift som ikke dekkes av foreldrebetalingen og andre offentlige tilskudd fra kommunen der barnet er bosatt. Refusjonen skal baseres på nasjonale gjennomsnittssatser for tilskudd til driftskostnader og kapitalkostnader fastsatt av departementet.
Refusjonsordningen gjelder alle barn som tas opp i ikke-kommunale barnehager utenfor bostedskommunen, også barn som ikke er omfattet av retten til barnehageplass etter barnehageloven § 12a. Jeg vil understreke at Utdanningsdirektoratet i sin prinsipputtalelse publisert 14. mars 2012 korrekt har presisert dette ved å klargjøre at plikten til å gi refusjon etter forskriften § 11 ikke skal tolkes innskrenkende til kun å omfatte barn med rett til barnehageplass etter barnehageloven § 12a.
Utformingen av refusjonsordningen må sees i lys av flere viktige aspekter. For det første at ikke-kommunale-barnehager definerer opptakskretsen gjennom vedtektene sine, jf. barnehageloven § 7. Det kan være gode grunner til at en opptakskrets går på tvers av kommunegrenser. For det andre at da tilskuddene til drift av barnehager ble innlemmet i rammetilskuddet til kommunene i 2011 ble alle plasser som var i drift ved utgangen av 2010 tatt med i beregningsgrunnlaget. Dette inkluderte både plasser til barn med rett og barn uten rett til barnehageplass. Kommunenes samlede rammetilskudd er dermed dimensjonert for å kunne finansiere også barnehageplasser for barn som ikke er omfattet av retten i barnehageloven § 12. Midlene til sektoren er fordelt til kommunene ut fra hvor barna er folkeregistrert, og det er nødvendig å ha en refusjonsregel som presiserer at det økonomiske ansvaret også i disse tilfellene ligger på kommunen som i rammen sin har fått finansieringen for barnet. Dette er bakgrunnen for at forskriftens merknader uttaler at det er ”rimelig” at barnets hjemkommune betaler refusjon etter forskriften § 11.
Avslutningsvis vil jeg understreke at plikten til å yte refusjon ikke gjelder for barn i kommunale barnehager. I slike tilfeller må det foreligge avtale om bostedskommunens ansvar for opptaket for at bostedskommunen skal ha en plikt til refusjon.