Skriftleg spørsmål fra Olaug Vervik Bollestad (KrF) til helse- og omsorgsministeren

Dokument nr. 15:1079 (2013-2014)
Innlevert: 05.08.2014
Sendt: 05.08.2014
Svart på: 12.08.2014 av helse- og omsorgsminister Bent Høie

Olaug Vervik Bollestad (KrF)

Spørsmål

Olaug Vervik Bollestad (KrF): Hva vil statsråden gjøre for at smertelindring og kunnskap omkring smertebehandling blir en større del av medisinerutdanningen?

Grunngiving

Langvarige smertetilstander representerer et stort samfunnsproblem som rammer flere hundre tusen nordmenn, og er en av de vanligste årsakene til langtidssykemelding og uføretrygd.
Kompetansen og kapasiteten til å ta seg av disse pasientene er ofte for dårlig, på tross av at man har fått flere smerteklinikker. Kunnskapen hos primærlegen er også ofte lav, noe som gjør at denne pasientgruppen faller mellom to stoler; spesialisten på den ene siden, og ikke god nok oppfølging hos fastlegen på den andre siden.
Medisinerstudiet har få timers undervisning omkring temaet, noe som også vises igjen i kunnskap.

Bent Høie (H)

Svar

Bent Høie: Representanten Bollestad tar opp et viktig tema. Kunnskap og kompetanse innen smertelindring og smertebehandling er grunnleggende viktig i møte med, og behandling av, mange ulike pasientgrupper i helse- og omsorgstjenesten.
Representanten spør spesifikt om hva jeg vil gjøre for å se til at smertelindring og smertebehandling blir en større del av medisinerutdanningen. For ordens skyld påpekes at utdanning ligger primært under Kunnskapsdepartements og Kunnskapsministerens ansvarsområde. Siden spørsmålet er så vidt rettet mot pasientbehandling og legers kompetanse, velger jeg likevel å besvare spørsmålet.
La meg først kort gjøre rede for styring og påvirkning av det faglige innholdet i enkeltutdanninger. Det finnes både internasjonale og nasjonale rammer som påvirker styringen av det profesjonsspesifikke innholdet i helsefagutdanningene. EUs yrkeskvalifikasjonsdirektiv regulerer blant annet lengde og innholdet i enkelte helsefaglige utdanninger innenfor EØS-området. Detaljeringsgraden varierer, men direktivet legger føringer som utdanningene må forholde seg til. Det er videre vedtatt et overordnet europeisk kvalifikasjonsrammeverk for høyere utdanning, som inneholder beskrivelser av læringsutbytte som kandidater skal ha ved ferdig utdanning. På nasjonalt nivå gir universitets- og høyskoleloven den enkelte utdanningsinstitusjon stor faglig frihet, og institusjonene kan ikke instrueres om innhold i utdanningene. Det er samtidig hjemmel for å styre innholdet i enkelte utdanninger gjennom nasjonale rammeplaner. Enkelte helse- og sosialfagutdanninger har slike rammeplaner, medisinutdanningen har det ikke – og de fire medisinutdanningene i Norge har litt ulik profil. For å imøtekomme samfunnets og brukernes behov samarbeider fakultetene om utviklingen av medisinutdanningen nasjonalt og internasjonalt, og har dialog med helsetjenesten og ansvarlige myndigheter.
Når det gjelder spørsmålet om omfang av temaet smertebehandling som del av medisinutdanningen har dette betydelig oppmerksomhet i dag. Tematikken er grunnleggende og berøres både direkte og indirekte, også i andre fag, og i praksisdelen av utdanningen. Kunnskap om smerte, smertebehandling og palliasjon inngår i mange undervisningstimer knyttet til ulike kliniske fagområder gjennom studieløpet. Det tas også opp i tilknytning til pasientbehandling og den kliniske undervisning samt i manges oppgaver. Mitt inntrykk er at undervisningsstedene erkjenner at dette er sentrale fagområder som både tematiseres i undervisningen i dag, og hvor det tas initiativer for å styrke fagområdet ytterligere framover. Eksempelvis kan nevnes at NTNU starter landets første masterretning i smerte og palliasjon høsten 2014.
Smertebehandling er for øvrig spesifikt tema i flere av spesialistutdanningene for leger. Det er også etablert egne videreutdanninger for annet helsepersonell, hvor dette inngår som sentralt tema.
I begrunnelsen for spørsmålet viser representanten Bollestad til at langvarige smertetilstander representerer et stort samfunnsproblem som rammer mange, og at kompetansen og kapasiteten til å ta seg av disse pasientene ofte er for dårlig. Begge aspekter medfører riktighet, og må møtes med ulike virkemidler.
Et sentralt område innen smertelindring er palliasjon. For å styrke kunnskapen på dette feltet, har jeg bedt Helsedirektoratet om å utarbeide en egen fagrapport. Denne rapporten vil legge grunnlaget for hvordan vi skal organisere og utforme palliative tjenester i framtiden. Fagrapporten skal gi oss oversikt over hva som finnes av kunnskap på feltet, hva slags erfaringer brukere og pårørende har og hvordan ulike måter å organisere tjenesten på – faglig og administrativt – virker inn på kvaliteten på tilbudet.