Jenny Klinge (Sp): Sentrale delar av forvaringsinstituttet er no oppe til revisjon.
Er det utarbeidd, eller vil ministeren ta initiativ til, ei kartlegging som syner kor stor tilbakefallsprosent det er for dei som har sluppe ut i samfunnet etter at vilkåra for å halde dei i forvaring ikkje lengre er vurdert å vera til stades, og om det er skilnad på andel tilbakefall etter om det er kriminalomsorga/politi eller domstol som tek avgjerda?
Grunngiving
Forvaringsinstituttet er no godt etablert i strafferettspleia. I motsetnad til ein tidsavgrensa dom gjer ein forvaringsdom det mogleg for kriminalomsorga å forlengje soningstida så lenge som risikoen for tilbakefall er vurdert å vera reell. Sjølv om kriminalomsorga og politiet vurderer at risikoen er så stor at dei går mot prøvelauslating eller full lauslating, kan domstolane ved ei klagebehandling ta ei sjølvstendig vurdering av dette og gå inn for lauslating likevel.
Eit viktig mål med forvaringsinstituttet er å ha eit system der ein kan beskytte samfunnet mot nye kriminelle handlingar der ei tidsavgrensa straff ikkje er vurdert å vera tilstrekkeleg. Då er det viktig at vi veit korleis dette systemet fungerer i praksis. Det er kriminalomsorga som har tett kontakt med den innsette, og dei gjer vurderingar om eventuell prøvelauslating eller lauslating basert på erfaringa med vedkomande og uttaler frå andre aktørar, mellom anna politiet.
Det vil vera interessant å vita kva tilbakefallsprosenten generelt er etter lauslatingar frå forvaringssoning.
I tillegg er det viktig å sjå på om tilbakefallsprosenten er høgare i saker der domstolane overprøver vurderingar som kriminalomsorga gjer, altså der domstolane så går inn for lauslating trass i åtvaringar frå kriminalomsorga.