Dokument nr. 15:461 (2014-2015) Innlevert: 15.01.2015 Sendt: 15.01.2015 Svart på: 22.01.2015 av kommunal- og moderniseringsminister Jan Tore Sanner
Geir Pollestad (Sp): I debatten om kommunestruktur brukes det noen ganger som eksempel at folk bor i en kommune og jobber i en annen kommune. Hvilke konkrete ulemper gir det for den det gjelder og for forvaltningen?
Jan Tore Sanner: Dagens kommunegrenser ble i all hovedsak fastsatt på 1960-tallet, da antall innbyggere og deres mulighet for bevegelser på tvers av kommunegrensene var veldig annerledes enn i dag. Befolkningen i Norge har økt med om lag 1,5 millioner innbyggere siden forrige kommunereform, og stadig flere bor i og rundt større byer og tettsteder. Flere utredninger og prosjekter har dokumentert den stadig økende utfordringen knyttet til manglende samsvar mellom administrative og funksjonelle områder. Representanten Pollestad etterspør konkrete ulemper for innbyggere og forvaltningen. Mange innbyggere opplever ulemper når kommunegrensene i mindre grad samsvarer med deres hverdagsregion. En innbygger kan for eksempel bo i én kommune, arbeide i en annen, ha omsorg for nære slektninger i en tredje, og benytte kulturtilbud fra andre kommuner. Kommunene har stor innflytelse på rammene for hverdagen vi forholder oss til. Med dagens kommuneinndeling innebærer dette at avgjørelser og prioriteringer som foretas i nabokommunene kan få vel så stor betydning for egen hverdag som vedtak fattet i egen kommune. Den enkelte innbygger har imidlertid gjennom valg bare muligheter for å påvirke kommunens tilbud i den kommunen man bor. For innbyggere som lever sine liv på tvers av flerkommunale områder kan ulik forvaltningspraksis og ulike politiske prioriteringer føre til uoversiktlige, varierende og uforutsigbare rammebetingelser, for eksempel knyttet til reguleringsbestemmelser, virkemiddelbruk, skatter og avgifter. Tilsvarende vil gjelde for næringsvirksomheter, organisasjoner og andre aktører i samfunnet. Svaret er ikke å redusere det lokale handlingsrommet og øke den statlige styringen. Svaret er å gi økt samsvar mellom folks hverdag og folks mulighet til å påvirke den gjennom lokaldemokratiet. Vedtak i en kommune kan også ha uforutsette og uheldige konsekvenser for nabokommunene. Endringer av for eksempel tjenestetilbud (eks. skolelokalisering), arealplaner og avgiftsnivå i én kommune, kan tenkes å ha negative effekter for en eller flere nabokommuner, og dermed gi uheldige konsekvenser for regionen sett under ett. Det er også mange eksempler på at planer og tiltak som berører flere kommuner fører til lange, tungrodde og uforutsigbare saksbehandlings- og beslutningsprosesser. En situasjon med utdaterte kommunegrenser bidrar også til at enkeltkommuner får mindre handlingsrom med tanke på å legge til rette for en utvikling som ivaretar innbyggernes og samfunnets behov på en mest mulig helhetlig måte. Utdaterte kommunegrenser kan bidra til å komplisere dimensjonering og tilrettelegging av et godt tjenestetilbud. Tilrettelegging av det kommunale tjenestetilbudet henger også sammen med utvikling og tilrettelegging av nye boligområder, næringsområder og samferdselsløsninger. Oppdelt planansvar mellom kommunene blir da en utfordring. Resultatet kan bli sub-optimale løsninger som er lite gunstige med tanke på lokalisering, kostnader, transportbehov og klima. Denne regjeringen ønsker å legge til rette for en moderne kommunestruktur tilpasset dagens behov. Kommunegrenser som ikke harmonerer godt med innbyggernes hverdag, bidrar ikke til dette.