Svar
Ketil Solvik-Olsen: Jeg vil begynne med å understreke at Regjeringen vil transportere mer gods på sjø. Det innebærer at vi må styrke sjøtransportens konkurranseevne, blant annet ved å sikre at kostnadene til sjøtransport er så lave som mulig. Jeg setter derfor stor pris på stortingsrepresentant Juviks engasjement for de økonomiske betingelsene for skipsfarten i Mo i Rana havn.
Den nye losloven og endringene regjeringen har gjennomført i losordningen er viktige tiltak for å legge til rette for økt sjøtransport. Vi har omorganisert lostjenesten for å oppnå et tydeligere skille mellom forvaltning og drift, innført en differensiert farledsbevisordning og gjennomført enkelte lettelser i lospliktregelverket. Administrativ forenkling, effektivisering og reduserte kostnader for sjøtransporten har vært sentrale målsetninger for arbeidet.
Samtidig som vi styrker sjøtransportens konkurranseevne, må vi også ivareta et av sjøtransportens fortrinn; det høye sikkerhetsnivået. Losordningen er et viktig sjøsikkerhetstiltak, og bidrar til å redusere sannsynligheten for skipsulykker langs norskekysten ved å sikre at fartøy over en viss størrelse har navigatører med tilstrekkelig kompetanse og kjennskap til farvannet. Hensynet til sjøsikkerheten har derfor også vært viktig i arbeidet med den nye losloven og endringene som er gjennomført i losordningen for øvrig.
Lospliktige fartøy kan oppfylle losplikten på to måter; ved å ta los eller ved å bruke navigatør med farledsbevis for det aktuelle farvannet. Videre følger det av losloven at en los er en person ansatt i lostjenesten med lossertifikat som er utstedt i henhold til loven. Det er med andre ord ikke anledning til å drive privat losvirksomhet, eller å benytte seg av rådgivere som ikke er sertifiserte loser dersom fartøyet har behov for veiledning med hensyn til navigering og manøvrering.
Forbudet mot å benytte rådgivere som ikke er sertifiserte loser er sikkerhetsmessig begrunnet. Gjennom å kreve at de som gir navigasjonsmessig veiledning til lospliktige fartøy har lossertifikat for det aktuelle området, sikrer loven at loser til enhver tid har kompetansen, farvannskunnskapen og erfaringen som er nødvendig. Dette innebærer også at staten ved Kystverket har kontroll med losenes opplæring og kompetanse, og at lostjenesten dermed har høy kvalitet.
Jeg vil også understreke at vi har en lang kyst med holmer, skjær og trange farvann, og at dette medfører kompliserte navigasjonsforhold i mange områder. Lostjenesten må derfor kunne tilby navigasjonsveiledning langs hele kysten. Sjøtrafikken varierer sterkt i ulike geografiske områder, både i trafikktetthet og i hvilke typer fartøy som benyttes. For å sikre at en statlig, lovpålagt tjeneste ikke virker konkurransevridende mellom landsdeler eller enkelthavner, er det derfor lagt til grunn at lostjenesten skal tilbys med samme kvalitet og pris langs hele kysten. Det forutsetter et felles prissystem for lostjenester i hele landet. Jeg vil tilføye at regjeringen i forbindelse med budsjettfremlegget for 2015 har vist til at vi vil vurdere å redusere losavgiftene som et tiltak for å fremme nærskipsfarten.
Såkalt havnelosing, som innebærer at lokale kjentmenn uten lossertifikat gir fartøy navigasjonsveiledning i innseilingen til havn, er ikke tillatt etter losloven. Kystverket har, etter ikrafttredelsen av den nye losloven, presisert overfor Mo i Rana havn at havnelosing ikke er tillatt. Som i alle andre havner, må dermed lospliktige fartøy som anløper eller går fra Mo i Rana, og som ikke har navigatører med farledsbevis for det aktuelle området, ta los og betale losavgifter til Kystverket.
I begrunnelsen for spørsmålet fra stortingsrepresentant Juvik hevdes det at det nye losregelverket har forverret og fordyret betingelsen for skipsfarten i Mo i Rana havn, at korte forflytninger i havneområdet er blitt mer komplisert og at avviklingen av havnelosordningen har ført til store forsinkelser og økte kostnader. Kystverket opplyser imidlertid at det tilbys lostjenester til fartøy som anløper eller går fra Mo i Rana havn på lik linje som i andre havner.
Videre innebærer den nye lospliktforskriften, som trådte i kraft 1. januar 2015, at enkle og sikkerhetsmessig uproblematiske forflytninger i havn er unntatt fra losplikten. Som følge av disse forskriftsendingene, er det blitt enklere å gjennomføre korte forflytninger i havn.
Jeg vil avslutningsvis understreke at havnelosordninger går på tvers av prinsippene for finansiering av lostjenesten, og kan virke konkurransevridende. Havnelosing, slik det har vært praktisert blant annet i Mo i Rana, gir heller ikke tilstrekkelig kontroll med kvaliteten på navigasjonsveiledningen som tilbys, og går derfor på tvers av losordningens primære formål om å ivareta sjøsikkerheten. Avviklingen av havnelosordningen i Mo i Rana havn er derfor en nødvendig konsekvens av den nye losloven og Stortingets behandling av denne.