Skriftleg spørsmål fra Ruth Grung (A) til helse- og omsorgsministeren

Dokument nr. 15:646 (2014-2015)
Innlevert: 19.02.2015
Sendt: 19.02.2015
Svart på: 04.03.2015 av helse- og omsorgsminister Bent Høie

Ruth Grung (A)

Spørsmål

Ruth Grung (A): Senter for Klinisk Dokumentasjon og Evaluering (SKDE) i Tromsø har utarbeidet et helseatlas som sammenligner befolkningens forbruk i ulike deler av landet, av de hyppigst utførte dagkirurgiske inngrepene. Det er store geografiske forskjeller i 9 av de 12 inngrepene som er evaluert. Møre og Romsdal opererer menisk fire ganger hyppigere enn Stavanger.
Vil ministeren få fortgang i arbeidet med nasjonale retningslinjer for ortopedisk behandling, som menisk, for å unngå overbehandling og sikre likeverdige helsetilbud?

Grunngiving

Det er stor internasjonal og nasjonal oppmerksomhet om overbehandling, variasjon i klinisk praksis og prioriteringer i helse. I motsetning til andre land mangler Norge analyser av omfang og fordeling av helsetjenester. Det engelske Right Care er en foregangsinstitusjon på feltet. Senter for Klinisk Dokumentasjon og evaluering (SKDE) i Tromsø har brukt denne metodikken i sin pilotversjon av et helseatlas som viser forbruket og fordeling av de hyppigste utførte dagkirurgiske inngrepene. Disse inngrepene utgjør ca. halvparten av dagkirurgi i Norge, dominerer ventelistestatistikken, omfattes av tiltaket "Raskere tilbake" og er ofte begrunnelse for et økende omfang av private helseforsikringer. Det er videre en kjensgjerning at det er faglig uenighet om behov for en del dagkirurgi.
I Norge har vi et overordnet mål om likeverdig fordeling av helsetjenester, derfor er det viktig å få frem systematiske analyser av forbruks- og praksiskontraster.
9 av de 12 inngrepene som er evaluert viser urovekkende geografisk forskjeller. De største forskjellene er innen meniskoperasjoner, skulderkirurgi, hemoroide, ventilasjonsrør i trommehinnen, tunge øyelokk, åreknuter og fjerning av mandler.
Det er påfallende stor forskjell i forbruket av meniskoperasjoner mellom Møre og Romsdal og Stavanger. Hele fire ganger hyppigere i Møre og Romsdal. Nytten av meniskoperasjon er faglig omdiskutert. Særlig for middelaldrende og eldre pasienter uten forutgående skade, mener ledende fagpersoner at det foregår en overbehandling da disse pasientene etter en kortvarig bedring har økt risiko for forverring og smerter.
Det eksisterer ingen nasjonale retningslinjer på området. Det vises til at det tar lengre tid å utarbeide faglige retningslinjer etter at direktoratet har overtatt ansvaret fra spesialistmiljøene.
Antall inngrep utført av private behandlere har økt markant de siste årene. Gjennomsnittlig ble en tredjedel av inngrepene i Norge i perioden 2011-2013 utført av private behandlere som har avtale med det offentlige. I noen helseregioner kommer det også frem store endringer i forbruk i løpet av de tre årene som er undersøkt. Bergen har en økning fra 150 inngrep i 2012 til 350 i 2013. St Olavs og Førde har også betydelig økning det siste året.

Bent Høie (H)

Svar

Bent Høie: Påvist variasjon i antall inngrep som utføres for en bestemt lidelse er et signal til å analysere videre for å kartlegge om observert variasjon er uberettiget. Variasjonen trenger ikke bety at noe er galt og sier ikke noe om hvilket nivå som er det korrekte. Dette omtales på en god måte i publikasjonen fra Senter for Klinisk Dokumentasjon og Evaluering (SKDE) fra 2012 – «Forskjeller i helsetjenesten - Hva kan vi lære av variasjonen i medisinske kvalitetsregistre?»
SKDEs oversikt viser ikke dramatiske ulikheter mellom regionene, men noen helseforetak skiller seg ut. Særlig ser man at det for prosedyren meniskoperasjon er stor variasjon mellom de som utfører flest og færrest inngrep, slik representanten Grung påpeker. Den samme oversikten viser også at dersom man ser bort fra de to ytterpunktene Møre og Romsdal og Stavanger, er variasjonen for meniskinngrep som ved de fleste andre typer inngrep. Når variasjon avdekkes, er det et signal om å analyse og avklare årsakene – og om variasjonen er innenfor akseptable rammer eller uønsket.
Jeg har i oppdragsdokumentet for 2015 satt som mål for de regionale helseforetakene at det skal være mindre variasjon i behandlingstilbud og resultat mellom sykehusene.
I foretaksmøtet 7. januar ble det stilt følgende krav til de regionale helseforetakene:

"3.2.1 Tiltak for å redusere variasjon i ventetider og effektivitet

Det er et lovpålagt ansvar for de regionale helseforetakene å bidra til et likeverdig tjenestetilbud og til at ressursene blir utnyttet best mulig. Det er imidlertid stor variasjon både i ventetider og effektivitet mellom sykehusene, jf. bl.a. Riksrevisjonens undersøkelse av effektivitet i sykehus (Dokument 3:4 (2013-2014)) og tall for ventetid fra Norsk pasientregister (NPR).
- Foretaksmøtet ba de regionale helseforetakene om å gjennomføre tiltak for å redusere variasjoner i effektivitet og ventetid mellom sykehusene, herunder:
- sikre læring mellom avdelinger og sykehus ut fra kunnskap om beste praksis og særskilt vurdere hvilke konkrete tiltak som er nødvendig for å redusere ventetider og øke effektiviteten hos enheter som er mindre effektive enn gjennomsnittet
- implementere faglige retningslinjer og standardiserte pasientforløp
- identifisere flaskehalser i pasientbehandlingen og konkrete tiltak for å avhjelpe disse
- angi tiltak for bedre planlegging og organisering slik at kapasiteten ved poliklinikker, operasjonsstuer og utstyr utnyttes bedre gjennom døgnet og hvordan private aktører benyttes mer målrettet.

- Foretaksmøtet ba de regionale helseforetakene om å legge fram for departementet en plan med konkrete tiltak for å redusere ventetider og implementere standardiserte pasientforløp i henhold til nasjonale retningslinjer for hvert enkelt helseforetak og regionen samlet, innen 1. april 2015. Departementet vil legge planene til grunn for oppfølgingsmøtene gjennom 2015. "

Helsedirektoratet følger med på forhold som er av betydning for folkehelsen og utviklingen i helse- og omsorgstjenestene. Det følger av helse- og omsorgstjenesteloven § 12-5 og spesialisthelsetjenesteloven § 7-3 at Helsedirektoratet skal utvikle, formidle og vedlikeholde nasjonale faglige retningslinjer og veiledere.
Helsedirektoratet kan og skal ikke utarbeide retningslinjer for alle områder. Innenfor områder det finnes stor variasjon kombinert med at tilstanden er alvorlig og behandlingen krever store ressurser kan det være grunn til at direktoratet bør utarbeide nasjonale faglige retningslinjer. Innenfor alle fagområder utarbeider fagmiljøene faglige veiledere og prosedyrer. Oslo universitetssykehus har utarbeidet en veileder innenfor ortopedi som vil kunne legges til grunn for hele fagmiljøet. Dette er positivt og Helsedirektoratet vil kunne bidra til å informere om og også implementere veiledere utarbeidet av fagmiljøene selv.