Ketil Kjenseth (V): Det framstår som en utilsiktet urimelighet og forskjellsbehandling hvis privatpraktiserende kreftspesialister kan søke individuell refusjon til Helfo og slik i praksis skrive ut nye og dyre kreftmedisiner på blå resept, mens offentlig ansatte kreftspesialister ikke har adgang til dette.
Hva vil helseministeren gjøre for å unngå en slik forskjellsbehandling, både av og mellom pasienter og mellom private og offentlig ansatte kreftspesialister?
Grunngiving
Det kommer stadig nye medikamenter til bruk for ulike kreftdiagnoser. De senere årene er det lett å peke på medikamenter til å behandle lungekreft, prostatakreft, kreft i mage-/tarmsystemet m.fl. Disse er dokumentert gjennom studier og har vist effekt på markører som f.eks. forlenget levetid med kreftdiagnose eller bedre livskvalitet med sykdommen. Nye medikamenter er ofte kostbare.
Inntil nylig har vi hatt en ordning hvor disse enten har vært dekket på blå resept eller hvor spesialist (kreftleger) kan søke individuell refusjon til Helfo etter gitte kriterier og så få medikamentet dekket på blå resept for den enkelte pasient. Nå er det lagt føringer på at sykehusleger ikke kan skrive ut nye medikamenter som ikke er vurdert eller som burde vært vurdert i det såkalte beslutningsforum. Dette gjelder i praksis alle nye medikamenter som kommer innenfor kreftfaget. Imidlertid kan private spesialister skrive ut disse medikamentene med offentlig refusjon. Det betyr at sykehusspesialister i sykehus i en del tilfeller henviser pasienten til privat kreftspesialist i Oslo.
Privatpraktiserende kreftspesialist kan ta betalt for konsultasjonen som pasienten må dekke selv, men så kan den privatpraktiserende kreftspesialisten søke HELFO om individuell refusjon på blå resept, og således får pasienten dekket medikamentet gjennom det offentlige likevel.
Hvis dette medfører riktighet, så skaper det en stor geografisk ulikhet i tilgang på nye kreftmedisiner (dekket av det offentlige) da det i dag bare finnes private kreftspesialister i Oslo. Et stort antall pasienter blir også stilt overfor et legebytte, fra en kreftspesialist i sykehus som med stor sannsynlighet har fulgt pasienten fra diagnose og et stykke på vei i behandlingsløpet til et svært knapt antall private kreftspesialister i Oslo. Dette rimer ikke med å skape pasientens helsetjeneste.
Men spørsmålet her er vel heller om det skal finnes en privat omvei utenom beslutningsforum, for å få tilgang på nye og dyre kreftmedisiner både raskt (raskere) og på det offentliges regning.