Ola Elvestuen (V): I hvilken grad mener statsråden dagens regelverk er fleksibelt nok til å dekke de ulike hensyn som kreves i møte med asylsøkere uten identitetspapirer, og vil statsråden vurdere å gi retningslinjer slik at ofre for menneskehandel ikke mister oppholdstillatelsen på grunn av urimelige krav til fremskaffelse av id-papirer?
Grunngiving
Mange asylsøkere kommer til Norge uten identitetspapirer. Det gjelder ikke minst de som har vært utsatt for menneskehandel, og som har blitt ført til Norge mot egen vilje. Når noen søker asyl i Norge uten gyldige identitetspapirer har de en plikt til å medvirke til å dokumentere sin egen identitet. Dette kravet er ofte rimelig, men for enkelte kan det i praksis by på store problemer. Enkelte land har mangelfulle systemer for å utstede pass, og for noen land er korrupsjonsnivået så høyt at det blir vanskelig å få tak i identitetspapirer uten å kjøpe seg vei fremover i køen. Et eksempel er nigerianske NN, som kom til Norge som 16-åring i 2008. Ett år senere søkte hun om asyl, og både UDI og UNE la i sin behandling til grunn at hun hadde vært utsatt for menneskehandel og tvunget til prostitusjon i Norge. NN ble innvilget midlertidig oppholdstillatelse på grunn av særlig sterke menneskelige hensyn, men ble bedt om å fremskaffe gyldige reisedokumenter fra hjemlandet før hun kunne gis permanent oppholdstillatelse. I et temanotat fra Landinfo står det følgende om Nigeria:
«Selv om alle nigerianske ambassader skal kunne ta imot søknader om pass, opplever de logistikkproblemer etter innføringen av pass med biometriske data. Per i dag har ikke Nigerias ambassade i Sverige slikt utstyr fast. (...) Når ambassadene har utstyret tilgjengelig i en periode, er det vanlig at konsulært ansatte reiser rundt og tar imot søknader i nigerianske diasporamiljøer i landene ambassadene har ansvar for. Nigerias ambassade i Sverige har per september 2012 gjennomført tre-fire slike besøk til Norge.(...)»
I tillegg står det at
"Nigerias offentlige sektor er preget av stor ressursmangel, underbetalte og umotiverte ansatte og en politisk elite som gjennom flere tiår har vist minimal vilje til å gjennomføre reelle reformer. Konsekvensen av dette er at offentlig forvaltning fungerer dårlig, på nær sagt alle plan. Registrering av personopplysninger er tilfeldig, og det å gjøre lovpålagte registreringer for seint, eller å unnlate å gjøre dem, får sjelden særlig konsekvenser."
NN er et eksempel på en asylsøker som ser ut til å ha gjort alt som var praktisk mulig for å skaffe identitetspapirer. Hun søkte om nigeriansk pass under et av de konsulære besøkene den nigerianske ambassaden hadde i Oslo, og fikk beskjed om at søknadstiden var 7-8 måneder. Ved denne tidens utløp kontaktet hun ambassaden, og mottok etterhvert svar om at ambassaden hadde slitt med dataproblemer som hadde vart over flere år, og at behandlingstiden derfor hadde økt. NN fikk etterhvert avslag på sin asylsøknad, og i avslaget ble det blant annet brukt mot henne at hun ikke hadde reist til Stockholm og besøkt den nigerianske ambassaden selv. Det hører med til historien at NN på dette tidspunktet ble tatt hånd om av det norske barnevernet og i stor grad trengte andres hjelp til de fleste gjøremål. Historien viser et system som er for rigid til å ta inn over seg asylsøkeres individuelle situasjon, ikke minst for unge kvinner som er ført hit mot sin vilje og har vært utsatt for menneskehandel. En retur til Nigeria vil innebære en umenneskelig belastning for den unge kvinnen, siden det var hennes egen familie som drev henne ut i prostitusjon.