Grunngiving

Norsk maritim næring er i krevende farvann etter flere år med positiv utvikling og høye oljepriser. Antall sysselsatte har økt både i rederiene og i næringen generelt og teller nå ca. 110 000. Norske rederier bidrar med ca. 100 mld i verdiskapning, og Norge er verdens 6.største skipsfartsnasjon. Vi har 1800 skip og rigger i arbeid og aktivitet rundt om i verden. Fartøyene er blitt svært avanserte og vi er verdensledende på mange områder. Rederiforbundets konjunkturrapport er på mange måter dyster lesing. De forventer betydelig forverring i offshore markedet. Næringen forventer et betydelig svakere marked, og en mer krevende internasjonal konkurranse i tiden som kommer.
Regjeringen har allerede i inneværende budsjett levert på områder som rederiforbundet og næringen har etterspurt. Eierskapspolitikken er bedret ved at formuesskatten er redusert. Arbeidslivspolitikken en bedret, og gir rom for bedre utnyttelse av arbeidskraft. Rederiskatteordningen er videreført, og for første gang på 8 år er taket på nettolønnsordningen justert. Det norske flagg er styrket ved at sjøfartsdirektoratet er blitt døgnbemannet noe næringen har etterlyst. I tillegg arbeides det med tiltak for å få mere transport av gods fra vei til sjø.
Vi bør også diskutere om Staten i større grad burde tatt et ansvar for fergetrafikken og annen persontrafikk til sjøs. Dette for å koordinere og sikre nasjonale krav til miljøpåvirkning, ytelse og komfort for passasjerer, og som pådriver for innovasjon og styrking av konkurransekraften til norsk maritim industri.
Slik det er i dag er det opp til den enkelte fylkeskommune å sette krav til hurtigbåt og fergemateriell. I de aller fleste tilfellende blir det pris som blir utslagsgivende for valg av leverandør av ferge tjenester. I tillegg har fergerederiene fusjonert slik at det er relativt få aktører, mens man på innkjøpssiden fremdeles har en rekke fylkeskommuner som kjøper. Når innkjøpene er organisert slik utnytter det offentlige ikke sin innkjøpsmakt og sine muligheter optimalt. Debatten handler ikke om fylkeskommunene sine oppgaver, men hvordan organisere kjøp av maritime transporttjenester på en optimal måte for samfunnet.
Etter min oppfatning bør fylkeskommunene og staten i større grad etterspørre morgendagens teknologiske løsninger. Dette gjelder både skrog og fremdriftsteknologi. På den måten kan vi styrke den maritime næringen til å ligge først i den teknologiske utviklingen. I tillegg vil det gi positiv effekt på den maritime landindustrien når ellers den maritime næringen seiler i motvind. Det offentlige har allerede tilskuddsordninger som kan nyttes. Hadde Staten hatt dette ansvaret kunne man i dårlige tider benyttet innkjøpsmakten til å være innovasjonsdriver for å ta i bruk ny maritim teknologi. Dette ville ha fremmet den maritime næringen.
I valgkampen tok Høyre til ordet for at flere av fylkesvegene måtte overføres fra Fylkeskommunene til Staten. Fordelene er mange. Tiden er moden for å diskutere om staten bør overta deler av dette veinettet med tilhørende fergetrafikk.