Skriftleg spørsmål fra Karianne O. Tung (A) til helse- og omsorgsministeren

Dokument nr. 15:1099 (2014-2015)
Innlevert: 10.06.2015
Sendt: 10.06.2015
Svart på: 19.06.2015 av helse- og omsorgsminister Bent Høie

Karianne O. Tung (A)

Spørsmål

Karianne O. Tung (A): Vil helseministeren bidra til at det foretas en kunnskapsinnhenting av erfaringer norsk helsepersonell har med norsk helsetjeneste etter nødhjelps- og bistandsarbeid, og vil helseministeren ta initiativ til at det utarbeides en egen handlingsplan for hjemvendt helsepersonell på samme måte som veteranene nå får?

Grunngiving

Mange nordmenn som er utdannet helsepersonell velger hvert år å reise ut på oppdrag for norske frivillige organisasjoner og FN, for å jobbe med nødhjelp og bistand.
Internasjonal forskning sier at humanitært hjelpearbeid er farlig, og at det har blitt betydelig farligere siden 2001. Forskning sier videre at det økende antall komplekse humanitære kriser gjør at hjelpearbeidere i økende grad blir utsatt for traumer og utbrenthet. Traumer som primært påføres ved å være direkte involvert i farlige og livstruende situasjoner, og som sekundært gir seg til kjenne gjennom å se andres lidelse og nød.
Etter endt oppdrag klarer mange av hjelpearbeiderne seg helt fint, mens andre har behov for hjelp og støtte fra norsk helsetjeneste og NAV. For noen kan reaksjonene oppstå flere år etter endt oppdrag.
Det er viktig å bidra til å bedre den psykiske helsen for tidligere nødhjelps- og bistandsarbeidere og deres familier, og samtidig forebygge utviklingen av mer alvorlig psykisk sykdom. Norge ønsker å være en nasjon som bidrar i humanitære kriser og i bistandsarbeid. Da må vi også stille opp for de menneskene som ønsker å bidra med sin arbeidsinnsats. Å mestre egen livssituasjon etter å ha kommet hjem fra utenlandstjeneste i internasjonale kriser- og krigslignende situasjoner er et viktig tiltak for å kunne fortsette sitt liv og virke her hjemme, og kanskje igjen kunne påta seg et senere oppdrag i utlandet.
Norske militære veteraner har i lang tid jobbet med samme problemstilling. Men i motsetning til veteranene, som stort sett har Forsvaret som oppdragsgiver, kommer hjelpearbeiderne både fra offentlig, privat, ideell og frivilling sektor. Det gjør oppfølgingsarbeidet mer krevende og fragmentert.

Bent Høie (H)

Svar

Bent Høie: Helsepersonell som reiser ut og bidrar i humanitært hjelpearbeid gjør en viktig innsats og har krav på nødvendig helsehjelp dersom de får behov for det når de kommer hjem. Det er viktig at vi sørger for at tjenestene har god kompetanse i dette arbeidet.
Kunnskap om hvordan forskjellige belastninger, traumatisk stress og voldserfaringer påvirker helse, er økende. Gjennom Opptrappingsplanen for psykisk helse har kompetanse og kapasitet i tjenesteapparatet økt. Helsemyndighetene har også i løpet av de ti siste årene etablert en struktur med flere kompetansesentre som skal bidra til økt forskning, utdanning, kunnskapsspredning og veiledning om vold og overgrep. I 2004 ble Nasjonalt kunnskapssenter om vold og traumatisk stress (NKVTS) etablert som en tverrdepartemental satsning på vold- og traumefeltet. Bakgrunnen for å opprette et felles nasjonalt kunnskapssenter, var bl.a. at kompetanseoppbygging på området er nyttig for helse- og omsorgstjenesten i møte med ulike traumatiserte grupper. Jeg vil også fremheve de fem regionale ressurssentrene om vold, traumatisk stress og selvmordsforebygging (RVTSene) sitt bidrag til økt kompetanse. På volds- og traumeområdet pågår et omfattende interdepartementalt samarbeid, og det er utarbeidet en rekke planer og strategier. Gjennom det interdepartementale samarbeidet om veteraner og annet personell som deltar i internasjonale operasjoner for Norge, opparbeides kompetanse i helse- og omsorgstjenestene om hva det kan innebære å delta i risikofylt arbeid i utlandet. Dette har overføringsverdi til helsepersonell som deltar i humanitært hjelpearbeid og er utsatt for belastende opplevelser.
I 2004 utarbeidet NKVTS rapporten Mestring og stress hos innsatspersonell og journalister mobilisert til Tsunamikatastrofen. Denne katastrofen er regnet som en av de største naturkatastrofer i moderne tid. Ifølge rapporten snakker man vanligvis ikke om traumer og PTSD (posttraumatisk stresslidelse) når det gjelder innsatspersonell. Begreper som belastninger og stressreaksjoner foretrekkes. Denne forskjellen i begrepsbruk gjenspeiler at belastningene som påføres innsatspersonell regnes som mindre alvorlige sammenlignet med de belastningene katastrofeofrene selv har vært eksponert for. Bare en liten minoritet av katastrofepersonell kan antas å utvikle PTSD, som regnes som en psykisk lidelse. Resultatene fra selve undersøkelsen viste først og fremst at personellet hadde mestret utfordringene godt, og at det var en ressurssterk gruppe som hadde deltatt i arbeidet. Nivået av stressreaksjoner var generelt lavt, men hadde sammenheng med forskjellige eksponeringsfaktorer. Enkelte av de som var til stede da katastrofen inntraff ble utsatt for livsfare. Det å oppleve at eget liv var i fare, var den faktoren som var sterkest assosiert med stressreaksjoner. NKVTS tilrår at det i fremtidige kriser og katastrofer kan være viktig å følge spesielt godt opp de som har vært eksponert for trussel mot eget liv. Forberedelser, organisering av arbeidet, organisering av hvile og pauser, støtte, anerkjennelse og gode overgangsfaser i etterkant av oppdrag, var av faktorene som ble identifisert som viktige for å understøtte god mestring.
Det er mange pågående innsatser og planer som er relevante for helsepersonell som har deltatt i nødhjelps- og bistandsarbeid. Slik jeg ser det, er det ikke hensiktsmessig å lage en ytterligere plan. Man bør i stedet sørge for at den kunnskapen som er etablert, blir anvendt også for denne gruppen.
I Norge har alle rett på nødvendig helsehjelp. Oppfølging av psykiske helseproblemer og traumatiske opplevelser ivaretas i det ordinære tjenesteapparatet. Alle som trenger hjelp, skal møte en helse- og omsorgstjeneste som er kompetent til å gi riktig hjelp til riktig tid. Departementet vil vurdere om det er behov for å fokusere mer på denne gruppen i det pågående arbeidet med kunnskapsinnhentinger og kompetanseoppbygging på vold- og traumeområdet.