Ketil Kjenseth (V): Vil statsråden ta initiativ til å samle aktører som kan bidra med mhelse og velferdsteknologi knyttet til mottak og oppfølging av nyankomne flyktninger og asylsøkere, slik som NORAD, bistandsorganisasjoner, høgskoler, Abelia og kommersielle aktører som Telenor og CISCO for å vurdere mulige pilotprosjekter for å styrke kapasitet, kvalitet og fordeling av ressurser i helsesektoren?
Grunngiving
Den store pågangen av flyktninger, asylsøkere og migranter som kommer til Norge i disse dagene utfordrer både kapasitet og fordeling av kompetanse i helsesektoren.
I første omgang utfordres kapasiteten på å undersøke alle som kommer. De nye mottakssentre i Råde og på Storskog vil styrke førstelinja betraktelig. Dernest krever det kapasitet og systemer til å følge opp med informasjon. I de fleste tilfeller vil tradisjonelle brev, som er den mest vanlige informasjonskanalen til norske pasienter, være uegnet da mange har midlertidig bosted og ikke egen postadresse. For de som har behov for behandling og medisinsk oppfølging vil også behandlingskapasiteten bli en knapp faktor.
Ny teknologi gir nye muligheter. Mange av de nyankomne har med seg, eller får, raskt tilgang til mobiltelefoner og elektronisk kommunikasjonsutstyr. Særlig knyttet til informasjon, kan dette gi mulighet for bedre informasjon til de nyankomne og mer effektivitet i helsebyråkratiet. Men også i behandling og oppfølging kan såkalt mhelseteknologi gi viktige bidrag. Elektronisk dosering av medisiner til behandling av tuberkulose (TBC) og oppfølging på avstand er ett konkret eksempel. NORAD og norske aktører samarbeider allerede om slike bistandsprosjekter. Videokonferanse, med god anledning for flere deltakere, deriblant tolk, er et annet eksempel. Særlig knyttet til hud, sår og infeksjoner er dette allerede noe i bruk. Sykehuset Innlandet har over 70 videokonferanse- og telemedisinske installasjoner allerede, mange av dem i nærheten av nyetablerte mottak.
Apper for å få helseinformasjon eller for å kontakte helsehjelp, via tolk, kan være andre eksempler. Eller Airbnb-løsninger for å «koble» syrere med hverandre i Norge. Blant dem finnes også personer med helsefaglig bakgrunn som kan læres opp og få godtgjøring for oppgaver med begrenset ansvar. Blant annet med å være digitale «helseguider» blant sine egne.
Det er ikke å forvente at norske helsearbeidere skal ta på seg oppgaven med å utvikle nye systemer for å drive behandling og oppfølging på i den situasjonen vi er i. Men her finnes det mange ressurser å spille på. I statlig regi er det mulig å spille på Utlendingsdirektoratet, NORAD, Helsedirektoratet, det nye eHelsedirektoratet. Norsk Helsenett og fylkesmennene. For å nevne noen. I kommunal sektor er det naturlig å ta med KS. I frivillig sektor finnes det også kompetanse og ressurser. Dernest er det naturlig å peke på Telenor og andre teleoperatører som en aktør, samt Cisco og ViJu som store aktører innen videokonferanse. Abelia kan være et kontaktpunkt for disse.
Høgskolen i Buskerud og Vestfold/Papirbredden i Drammen er et ressurssenter for velferdsteknologi. Det samme er Høgskolen i Gjøvik for velferdsteknologi, universell utforming og prosjektet «Connect living». Universitet i Agder er også langt framme i satsing på helse- og velferdsteknologi. I tillegg finnes private aktører som er i gang med å levere løsninger til kommuner innen pleie- og omsorg, til kronikere og innen rehabilitering, som sikkert også er villige til å bidra med sine løsninger.