Skriftleg spørsmål fra Jorodd Asphjell (A) til arbeids- og sosialministeren

Dokument nr. 15:257 (2015-2016)
Innlevert: 25.11.2015
Sendt: 25.11.2015
Svart på: 04.12.2015 av arbeids- og sosialminister Robert Eriksson

Jorodd Asphjell (A)

Spørsmål

Jorodd Asphjell (A): Vil statsråden bidra til at NAV sin praksis i forhold til NAV-lovens § 14a opphører, og at NAV-lovens intensjoner om brukermedvirkning i samsvar med Sivilombudsmannens uttalelse blir tatt på alvor?

Grunngiving

Sivilombudsmannen gjorde det i sak 2014/2336 klart, at NAV sin praksis når det gjelder å bruke Arbeidsevnevurdering som et rendyrket internt verktøy, ikke er i samsvar med lovens intensjon.
Ombudsmannens oppfatning av NAV sin praksis er klargjort gjennom en egen uttalelse datert 26.11.14, der NAV sin praksis ikke levnes mye ære i forhold til påstått brukermedvirkning.
Arbeids- og velferdsdirektoratet er innforstått med ombudsmannens merknader. Likevel fortsetter NAV sin direkte brukerfiendtlige fortolkning av NAV-lovens § 14a.

Robert Eriksson (FrP)

Svar

Robert Eriksson: Spørsmålet gjelder Arbeids- og velferdsetatens oppfølging etter Sivilombudsmannens uttalelse 26. november 2014 i sak nr. 2014/2335 om klageadgang på fornyet arbeidsevnevurdering.
Jeg har innhentet informasjon fra Arbeids- og velferdsdirektoratet om saken. Etter NAV-loven § 14a første ledd har alle som ønsker eller trenger bistand for å komme i arbeid, rett til å få vurdert sitt bistandsbehov. En systematisk vurdering av brukers ressurser og bistandsbehov skal bidra til å sikre riktige avgjørelser med hensyn til hvilke tiltak og tjenester den enkelte bør få fra arbeids- og velferdsforvaltingen. Dersom brukeren har behov for en mer omfattende vurdering av sitt bistandsbehov, har han eller hun rett til å få en arbeidsevne-vurdering, det vil si en mer grundig og bred kartlegging av ressursene og bistandsbehovet. Brukere har klagerett på vurderingene, og det skal derfor utarbeides et eget vedtak.
Det er viktig å presisere at dette innebærer at ikke alle brukere får gjennomført en arbeidsevnevurdering, da man ofte gjennom behovsvurderingen i tilstrekkelig grad får vurdert brukers bistandsbehov. For arbeidsavklaringspenger, uføretrygd og deltagelse i kvalifiserings-programmet er det imidlertid en hovedregel at det skal gjennomføres arbeidsevnevurdering som ledd i vurderingen av om vilkårene for å motta ytelsen er oppfylt. Brukers bistandsbehov skal likevel vurderes jevnlig i den videre oppfølgingen, slik at retten til å få vurdert sitt bistandsbehov ikke kun er knyttet til søknad om ytelser.
Sivilombudsmannen har gitt uttrykk for at det må settes klare begrensninger for i hvilke tilfeller arbeidsevnevurderingen kan brukes som et dynamisk verktøy i det individuelle oppfølgingsarbeidet, uten at arbeidsevnevurdering eller nytt § 14a-vedtak gis bruker. Jeg er gjort kjent med at dette er noe også Arbeids- og velferdsdirektoratet er enig i. Å bruke arbeidsevnevurderingen som et verktøy er aktuelt når en bruker har en aktiv sak og følges opp av etaten. Arbeidsevnevurderingen i slike saker oppdateres underveis i forhold til gjennomføring av aktiviteter og lignende. Dersom det i løpet av oppfølgingen viser seg at bistandsbehov eller aktivitetskategorier i opprinnelig oppfølgingsvedtak er blitt endret, skal det utarbeides et nytt § 14a-vedtak som bruker kan påklage. Dette framgår også av Arbeids- og velferdsetatens "Standard for arbeidsrettet brukeroppfølging", som veileder bruker i sitt daglige oppfølgingsarbeid.
Sivilombudsmannen har også kommentert de tilfellene hvor det mottas nye opplysninger i form av eksempelvis nye medisinske opplysninger uten at dette vurderes å ha betydning for innsatsgruppe. Det vil si tilfeller der etaten ikke anser at det er hensiktsmessig å sende ut ny arbeidsevnevurdering og § 14a-vedtak til bruker. Dersom bruker ber om å få vurdert sitt bistandsbehov eller det framlegges dokumentasjon i form av f.eks. nye legeopplysninger, som gir grunnlag for å gjennomføre en arbeidsevnevurdering, er det viktig at bruker får tilsendt både arbeidsevnevurdering og et nytt § 14a vedtak. Dette gjelder selv om utfallet er det samme som det opprinnelige. Dette er viktig også i de tilfeller hvor det ikke er samsvar mellom etatens vurdering og brukers egen vurdering av egen situasjon. På denne måten kan man legge til rette for økt reell brukermedvirkning.
Sivilombudsmannen har i tillegg ment at Arbeids- og velferdsetaten har for høy terskel for å revurdere brukers arbeidsevne etter anmodning fra bruker. Sivilombudsmannen framhever dette som lite ønskelig fordi bruker har en rett etter NAV-loven § 14a til å få vurdert sitt bistandsbehov dersom vedkommende ønsker bistand mot arbeid eller aktivitet. Direktoratet har opplyst meg om at de ikke sitter på informasjon som tilsier at terskelen i dag generelt sett er for høy. De viser også til at det er få klagesaker knyttet til § 14a, selv om det lages manges arbeidsevnevurderinger. I oktober måned ble det eksempelvis utarbeidet 15 065 arbeidsevne-vurderinger.
Direktoratet opplyser videre at de har besvart Sivilombudsmannens brev, og at de ikke har mottatt ytterligere henvendelser fra Sivilombudsmannen i etterkant. Selv om direktoratet ikke har informasjon som tilsier at det er manglende samsvar mellom praksis og regelverk, har de orientert meg om at de likevel vil vurdere å gjennomgå rutinene for å sikre at det er tydelig for NAV-kontor hvordan man skal praktisere NAV-loven § 14a.
Jeg vil avslutningsvis opplyse Stortinget om at jeg for tiden arbeider med en melding som skal følge opp rapporten "Et Nav med muligheter. Bedre brukermøter, større handlingsrom, og tettere på arbeidsmarkedet". Som ledd i oppfølgingen av ekspertgruppens rapport, er det blant annet aktuelt å vurdere direktoratets system for brukeroppfølgingen med utgangspunkt i NAV-loven § 14a.
Parallelt med meldingsarbeidet gjennomgår jeg dagens ordning med arbeidsavklaringspenger, hvor NAV-loven § 14a er en sentral bestemmelse både for rett til og ved avslutning av ytelsen. Det vil i den forbindelse være naturlig å vurdere om det er behov for å gjøre endringer i NAV-loven § 14a, for blant annet å tydeliggjøre brukermedvirkningen inn i de vurderingene som gjøres på lokalkontorene.