Skriftleg spørsmål fra Ruth Grung (A) til næringsministeren

Dokument nr. 15:551 (2015-2016)
Innlevert: 09.02.2016
Sendt: 09.02.2016
Rette vedkommende: Barne- og likestillingsministeren
Svart på: 19.02.2016 av barne- og likestillingsminister Solveig Horne

Ruth Grung (A)

Spørsmål

Ruth Grung (A): I motsetning til EU finnes det ingen merkeregler for klær og tekstiler i Norge slik at forbrukerne kan vite hvor plagget er produsert. En merkelovgivning som klart definerer hvor ulike deler av produksjonen skjer vil kunne gi en konkurranse på likere vilkår. Oleana AS er et eksempel på en bedrift som har store deler av produksjonen i Norge, mens andre kan bruke "Made in Norway" selv om hovedproduksjon skjer i utlandet.
Vil ministeren ta initiativ til en merkelov for tekstiler etter modell fra EU?

Grunngiving

Norge har en lang og spennende tekstilindustrihistorie tuftet på vannkraft, ull og teknologi. Basert på vår historiske arv fra teko-industrien, håndverkstradisjon og moderne design har vi fortsatt mange virksomheter innen trikotasje og tekstilproduksjon.
Bedrifter står fritt til å velge hvor de vil produsere, men merkenavn som "Made in Norway" må være et verktøy for like konkurransevilkår og rett informasjon til kjøper.
I følge våre opplysninger kan "Made in Norway" brukes fritt av bedrifter, så lenge én innsatsfaktor er norsk og hoveddelen blir produsert i land som har arbeidslønninger som er 1/10 til 1/100 av en anstendig norsk lønn.
Det vises til EU som har merkeregler, der bedriftene må merke hvor de ulike deler av produksjonen har funnet sted. Som et minste krav om å kunne bruke "Made in ...." merking med det landet "the last significant transformation" foregår. For trikotasjeproduksjon er det sying som er den mest arbeidsintensive prosessen.
Næringslivet er tjent med rammevilkår som sikrer like konkurransevilkår tilpasset nasjonale og internasjonale vilkår.

Solveig Horne (FrP)

Svar

Solveig Horne: Jeg er opptatt av at forbrukere skal få korrekt informasjon ved kjøp av varer, slik at de kan ta veloverveide og informerte valg. For enkelte forbrukere kan det være av betydning for valg av produkt hvor en vare er produsert. I enkelte land er arbeidstakerrettigheter og miljøvernkrav dårligere ivaretatt enn for eksempel i EU, og dette kan få betydning for forbrukerens valg. På den annen side sier produsentland ikke noe om en vares kvalitet. Opprinnelsesmerking vil heller ikke si noe om under hvilke forhold en vare er produsert.
Etter det jeg har fått opplyst fra EU-kommisjonen finnes det ikke regelverk i EU som pålegger næringsdrivende å ha opprinnelsesmerking av tekstiler. Opprinnelsesmerking var et tema i forbindelse med behandlingen av forslag om innføring av et nytt regelverk om produktsikkerhet, produktsikkerhetsforordningen i EU. Jeg er imidlertid kjent med at diskusjonen om å innføre en regel om opprinnelsesmerking gjennom den nye produktsikkerhetsforordningen hittil ikke har resultert i noe regelverk. Det finnes imidlertid opprinnelsesregler i tolloven i forbindelse med tollbehandling (dokumentasjon i forbindelse med handelsavtaler), men disse reglene gjelder ikke merking til forbrukere.
Norge hadde i sin tid krav om bl.a. opprinnelsesmerking av klær. Dette kravet ble opphevet 2. mai 1995. Dette ble bl.a. begrunnet med at utviklingen i den internasjonale varehandelen hadde gått i retning av opphevelse av påbud om opprinnelsesmerking. EU-domstolen vurderte da påbud om opprinnelsesmerking som å hindre handel over landegrensene og i strid med Romatraktatens bestemmelser. Konklusjonen var at de daværende forskriftene om merking av lærvarer, tekstilvarer og klær var i strid med Norges forpliktelser etter EØS-avtalen.
Jeg er kjent med at det er en svært utbredt praksis i Europa å merke klær med opprinnelsesland selv om det ikke er noe næringsdrivende er pålagt å gjøre.
Også norske næringsdrivende kan frivillig merke klær og tekstilprodukter med opprinnelsesmerking/opprinnelsesland. Slik merking må imidlertid være korrekt. Hvis ikke kan merkingen rammes av forbrukermerkeloven og markedsføringsloven som har bestemmelser med forbud mot uriktige og villedende opplysninger om varen.
Det er således opp til de næringsdrivende selv å merke produktene innenfor rammene av lovgivningen. Dersom EU skulle innføre regler om obligatorisk opprinnelsesmerking av klær, vil det på vanlig måte bli vurdert å ta dette inn i EØS-avtalen, og deretter endre gjeldende lovgivning.