Grunngiving

Siste helhetlige kartlegging av storørretstammene i Norge var i 1997 (DN nr 1997-2 Forslag til forvaltningsplan for storørret). Den viser at av Norges 165 storørretvassdrag var det kun 32 stammer som ble regnet som bærekraftige. En kan anta at det er liten forskjell i dag. Storørreten har utviklet seg i Norge gjennom 8-10000 år. Det betyr at den kom samtidig som villreinen, etter siste istid.
Utbygging av vannkraft, ødeleggelse av gyteområder, feil eller manglende håndheving av fiskeregler, flaskehalser (for eksempel fisketrapper som ikke fungerer, samt kulverter som ørreten ikke går igjennom) har ført til at villfisk ikke kommer opp til gyteplassene. Dette er det mulig å gjøre noe med dersom en tar i bruk oppdatert kunnskap. Det er mulig å forene målet om å ha tilgang til ren, fornybar energi med bærekraftige storørretstammer, hvis en vil. Mye av det vi har lært om forvalting av villaks er direkte overførbart til storørret, da de har lik levemåte og livssyklus.
Det å redde og kultivere de viktigste storørretstammene er for mye overlatt til ildsjeler i lokale fiskeforeninger. Selv om de gjør et uvurderlig arbeid må målet likevel være at villfisken i større grad reproduserer seg selv, gjennom en bærekraftig forvaltning. Da er det behov for å tenke nytt om storørret og vurdere å opprette nasjonale storørretvassdrag i tråd med tenkningen rundt nasjonale laksevassdrag.
Det vises forøvrig til brevet fra Ringerike Sportsfiskere, Norges Jeger- og Fiskerforbund, Georg Fr. Rieber-Mohn, Bjørn Olav Haukelidsæter, Gudbrandsdalen Sportsfiskeforening og Lars Nilsen av 25. november 2015 til departementet. Brevet er per i dag ikke besvart av statsråden.