Skriftleg spørsmål fra Geir Sigbjørn Toskedal (KrF) til innvandrings- og integreringsministeren

Dokument nr. 15:688 (2015-2016)
Innlevert: 01.03.2016
Sendt: 01.03.2016
Svart på: 04.03.2016 av innvandrings- og integreringsminister Sylvi Listhaug

Geir Sigbjørn Toskedal (KrF)

Spørsmål

Geir Sigbjørn Toskedal (KrF): En gjennomgang av UNEs praksis overfor lengeværende barn viser at bare i 9 av 104 saker får barn forklare seg direkte til de som avgjør saken. Anser statsråden at dette er tilfredsstillende tall, og om ikke: Hva vil statsråden gjøre for at UNE bedre ivaretar barns rett til å bli hørt i sin praksis?

Grunngiving

Både barnekonvensjonens artikkel 12 og Grunnlovens § 104 fastslår at barn har rett til å bli hørt i spørsmål som gjelder dem selv. Dette er også tatt inn i Utlendingsforskriften § 17-3.

Sylvi Listhaug (FrP)

Svar

Sylvi Listhaug: I sitt spørsmål viser representanten Toskedal til at «bare i 9 av 104 saker får barn forklare seg direkte til de som avgjør saken». Det vises ikke til noen kilde for disse tallene, og jeg kan derfor ikke kommentere denne opplysningen direkte. Jeg vil likevel svare så godt jeg kan på problemstillingen representanten tar opp.
Barn har rett til å bli hørt i saker som berører dem. I utlendingssaker følger dette både av Grunnloven § 104, FNs barnekonvensjon artikkel 12, utlendingsloven § 81 og utlendingsforskriften §§ 17-3 til 17-5. I barnekonvensjonen artikkel 12 nr. 2 presiseres det at retten til å bli hørt innebærer at barnet «særlig gis anledning til å bli hørt i enhver rettslig og administrativ saksbehandling som angår barnet, enten direkte eller gjennom en representant eller et egnet organ, på en måte som er i samsvar med saksbehandlingsreglene i nasjonal rett». Jeg bemerker videre at det følger av utlendingsforskriften § 17-4 at det i asylsaker som hovedregel skal gjennomføres muntlig samtale med barn over syv år, og at det kan gjennomføres muntlig samtale med yngre barn.
Når det gjelder barn som har lang oppholdstid i Norge, vil det som oftest være snakk om høring av barnet i forbindelse med en anmodning om omgjøring av Utlendingsnemndas (UNE) tidligere vedtak. Barnets rett til å bli hørt skal ha blitt ivaretatt tidligere i Utlendingsdirektoratets (UDI) og UNEs saksbehandling, og UNE vurderer konkret i hver enkelt sak hvordan barnet skal høres i forbindelse med avgjørelsen av omgjøringsanmodningen. Det må i denne avveiningen bl.a. ses hen til hensynet til barnet, barnets ønsker og behovet for ytterligere opplysning av saken. UNE kan i konkrete tilfeller komme til at barnets rett til å bli hørt er ivaretatt gjennom f.eks. foreldre eller advokat, ev. med opplysninger fra skole, helsepersonell, barnevern eller andre som kjenner barnet. Jeg viser i denne forbindelse til at FNs barnekomité understreker i General Comment nr. 12 om barnets rett til å bli hørt at et barn ikke bør høres oftere enn nødvendig.
I tildelingsbrevet til UNE for 2015 bestilte Justis- og beredskapsdepartementet en vurdering av praksis etter utlendingsforskriften § 8-5, i perioden fra endringene i bestemmelsen trådte i kraft 8. desember 2014 og frem til 1. desember 2015. Rapporten forelå 18. januar 2016, og den bygger på en gjennomgang av 98 saker hvor spørsmålet om oppholdstillatelse i Norge ble vurdert på bakgrunn av barns tilknytning. I rapporten opplyser UNE at barn har blitt hørt muntlig og direkte i nemndmøte i rundt ti av sakene som er omfattet av rapporten. I alle sakene har UNE lagt til grunn at barnets rett til å bli hørt er ivaretatt.
Jeg vil bemerke at UNE høsten 2015 hadde to møter med Barneombudet, hvor bl.a. høring av barn var tema. UNE har også nedsatt en intern arbeidsgruppe som har lagt grunnlaget for en videre vurdering av hvordan høring av barn kan finne sted i UNE. Jeg forutsetter at UNE jobber aktivt for på best mulig måte å legge til rette for at barnets rett til å bli hørt ivaretas i saksbehandlingen, og at de foretar gode vurderinger når det gjelder hvordan et barn skal høres i de konkrete sakene de har til behandling.