Grunngiving

Døvblinde har i mange årtier vært en gruppe som har stått i en særstilling blant personer med nedsatt funksjonsevne i Norge. Det doble sansetapet byr på store utfordringer i hverdagen og gir høy risiko for isolasjon. Derfor har adgangen til hjelpemidler historisk sett vært raus. Dette gjelder også adgangen til bistand fra tolk/ledsager, som er døvblindes aller viktigste «menneskelige hjelpemiddel».
I 2012 vedtok Arbeids- og velferdsdirektoratet et nytt rundskriv, og mange døvblinde opplevde med det at adgangen til tolk/ledsager til dagliglivets gjøremål, og da særlig til fritidsaktiviteter, ble begrenset kraftig. Resultatet er at denne utsatte gruppen i stadig mindre grad får mestring og tilgang til sosiale nettverk og slik risikerer økende isolasjon og ensomhet. Opplevelsen av mening og livskvalitet reduseres.
Blant dem som har satt ord på dette er Berit Øie fra Halden, som forrige sommer holdt en politisk demonstrasjon utenfor huset sitt fordi hun fikk avslag på tolk/ledsager til en ukes kanotur. NRK Ekko intervjuet henne i sitt program mandag 2. mai i år, i tillegg til å følge henne på en rundtur i Halden. Intervjuet gir sterke inntrykk.
Det framstår som et paradoks at Norge ratifiserer konvensjonen om funksjonshemmedes menneskerettigheter, samtidig som man lukker både øyne og ører for at denne gruppen fratas mulighetene til å delta i samfunnet på lik linje med andre. Det å være i aktivitet og ha kontakt med andre er det viktigste både for å opprettholde og forbedre psykisk helse. Å ha kontakt og aktivitet er fundamentalt for oss alle. Det er gjennom dette vi opplever mening, sammenheng i tilværelsen og mulighet for å utvikle oss.
De fleste døvblinde, med og uten psykiske vansker, er motivert for nettopp kontakt og aktivitet. Men de slipper i dag mindre og mindre til - i eget og andres liv. De har ingen mulighet for å være aktive og delaktige om de ikke får tolk/ledsager. For noen går det så langt at terapi må til for å motvirke depresjon.
Redusert adgang til tolk/ledsager er en del av utfordringen, en annen er at det utdannes stadig færre tolker/ledsagere i den 3-årige høgskoleutdanningen – og at staten til en viss grad prøver å gjøre kommunale støttekontakter (uten tolkeutdanning) til tolk/ledsager for døvblinde.
Et system som bidrar til å produsere psykisk sykdom i stedet for å forebygge sykdom og produsere livskvalitet, virker som et dundrende nederlag. For oss alle. Det må være mulig å snu dette til en seier, for oss alle, uten økte kostnader og en smartere innsats av fellesskapets ressurser. I stedet for at NAV skal forvalte en "døvblind" forskrift om å avslå kommunikasjon, kan en alternativ modell være å avvikle hele det statlige byråkratiet og heller la de om lag 350 døvblinde dette angår i samråd med fastlege eller (kommune)psykolog få forskrevet faglig bistand til dagliglivet i forkant heller enn henvising til terapi når sykdom har utviklet seg.