Ketil Kjenseth (V): Hvilke sykehus i Oppland og Hedmark (Sykehuset Innlandet HF) tilbyr bentetthetsmåling for å avdekke benskjørhet, i hvilket omfang gjøres dette i de to fylkene og hvordan har utviklingen vært de siste fem årene?
Grunngiving
Benskjørhet (osteoporose) er en stille sykdom der tap av beinkalk kan skje uten å gi symptomer. Ved senere stadier kan sykdommen føre til brudd i håndledd, hofte eller ryggrad. Dette fører til smerter og reduserer bevegelighet. Benskjørhet skyldes ubalanse i reproduksjonen av skjelettet.
Skandinaviske kvinner har større forekomst av benskjørhet enn andre grupper, og sykdommen rammer oftest kvinner i overgangsalderen. I Skandinavia har Norge høyest forekomst. Tall fra Folkehelseinstituttet viser at 100.000 norske kvinner lider av benskjørhet.
Forebygging av brudd som skyldes osteoporose er mulig gjennom blant annet kosthold, vitamintilskudd (vitamin D), fysisk aktivitet og legemiddelbehandling. Dette kan potensielt spare samfunnet for unødvendige kostnader, og ikke minst den enkelte pasient for unødig smerte, lidelse og tap av livskvalitet
Risiko for benskjørhet kan lett måles og avdekkes i tester av bentetthet. Flere metoder er godkjent, men det krever måleutstyr. Her virker det å være store geografiske forskjeller i både henvisningspraksis fra fastleger, hvilke målemetoder som tilbys og i hvilken grad offentlige sykehus i det hele tatt tilbyr slike målinger. Enkelte private røntgenfirmaer tilbyr slike målinger samtidig med mammografiundersøkelse. Enkelte private legesentre tilbyr også slike målinger. Felles for de to sistnevnte er at det må skje på eget initiativ og betales av den enkelte.
En norsk doktorgradsavhandling fra 2012 viste at bruk av legemidler mot osteoporose er lav i forhold til det antatte behovet for legemiddelbehandling. Antall nye brukere ser ut til å synke og også her er det store geografiske variasjoner i forskrivning av medisiner.
Forekomsten av brudd som skyldes benskjørhet i Norge er blant de høyeste som noen gang er rapportert og vokser for hvert år. Sammenstilt med store geografiske forskjeller i henvisingspraksis for bentetthetsmålinger, mangel på måleutstyr i offentlige helseinstitusjoner og ulik bruk av legemidler for å forebygge benskjørhet, er det en sterk indikasjon på at vi ikke har en nasjonalt koordinert innsats for å forebygge mer. Mens vi altså bevilger stadig mer - til å reparere mer.