Skriftleg spørsmål fra Ruth Grung (A) til helse- og omsorgsministeren

Dokument nr. 15:913 (2016-2017)
Innlevert: 29.03.2017
Sendt: 29.03.2017
Svart på: 07.04.2017 av helse- og omsorgsminister Bent Høie

Ruth Grung (A)

Spørsmål

Ruth Grung (A): I Dagbladet 20. mars etterlyser Folkehelseinstituttet en handlingsplan mot sykehusinfeksjoner. Det vises til at Norge mangler data på hvor mange som får pasientskade som følge av sykehusinfeksjon, og det anslås å være mellom 15-20 000 årlig. De mener det ikke er tilstrekkelig med punkt-overvåking og det vises til Tyskland, Skottland og England som har langt bedre data om smittevern og infeksjon.
Hva mener ministeren om Folkehelseinstituttets råd og hva blir gjort for å sikre bedre oversikt over sykehusinfeksjoner?

Grunngiving

I 2004 lanserte daværende helseminister Dagfinn Høybråten en handlingsplan for å forebygge sykehusinfeksjoner, den er ikke blitt erstattet med en ny etter at den utløp i 2012.
Smittevernarbeid og god infeksjonskontroll er et av de viktigste tiltak mot utvikling av antibiotikaresistens. Folkehelseinstituttet viser bl.a. til manglende oversikt over hvor mange som får blodbaneinfeksjon etter innlagt sentralvenekateter, hvor mange som får infeksjon på nyfødt-intensivavdelinger, og hvor mange som får det post-operativt.
Folkehelseinstituttet mener også at den såkalte prevalensundersøkelsen, to årlige stikkprøver av sykehusinfeksjoner på alle norske sykehus i mai og november ikke er tilstrekkelig datagrunnlag.
Folkehelseinstituttet har i tildelingsbrevet fått i oppdrag å vurdere opprettelse av en nasjonal laboratoriebase som kan være en del av relevant datagrunnlag, og forventer ar FHI har god fremdrift.

Bent Høie (H)

Svar

Bent Høie: Spørsmålsstilleren reiser tre problemstillinger:

1. Behovet for en egen handlingsplan mot sykehusinfeksjoner
2. Pasientskader som følge av sykehusinfeksjoner, og
3. Behovet for bedre overvåkning av sykehusinfeksjoner

Behovet for en handlingsplan mot sykehusinfeksjoner

Spørsmålet om en handlingsplan mot sykehusinfeksjoner og manglende oversikt over sykehusinfeksjoner og konsekvensene av disse er etter mitt syn to forskjellig spørsmål som ikke nødvendigvis henger sammen. Det er selvsagt fullt mulig å ha en god oversikt over sykehusinfeksjoner uten at vi har en spesifikk handlingsplan på området.
Vi har tidligere hatt en Handlingsplan for å forebygge sykehusinfeksjoner (2004 – 2006), en integrert Nasjonal strategi for forebygging av infeksjoner i helsetjenesten og antibiotikaresistens (2008 – 2012) og nå en Nasjonal strategi mot antibiotikaresistens (2015 – 2020).
Det ble i 2011, av Folkehelseinstituttet og Helsedirektoratet sammen med fagmiljøet, gjort en midtveisevaluering av den daværende, integrerte strategien. Manglende ledelsesforankring i helseinstitusjonene og utfordringer med implementering i kommunene var to hovedfunn. Det siste gjaldt spesielt i de kommunale sykehjemmene. På denne bakgrunn ble det den gang konkludert med at en ny handlingsplan mot helsetjenesteassosierte infeksjoner (HAI) ikke ville løse de to hovedutfordringene. Det ble derfor bestemt at man heller ville integrere arbeidet mot HAI i annet pågående kvalitetsarbeid og i arbeidet med pasientsikkerhet.
Noen oppfatter at arbeidet med å bedre infeksjonskontroll i helsetjenesten er kommet i skyggen og har mindre prioritet enn arbeidet mot antibiotikaresistens. Jeg minner om at det i Nasjonal strategi mot antibiotikaresistens (2015 – 2020) står på side 14: "det generelle smittevernet er en viktig del av det forebyggende helsearbeidet" og litt lenger ned på samme side: "et særlig fokus på smittevern innen helsetjenesten [er] nødvendig". Det er selvsagt ingen motsetning mellom å arbeide for redusert antibiotikabruk og bedre infeksjonskontroll. Tvert imot. Bedre infeksjonskontroll er, i det langt løp, kanskje vårt beste redskap mot videre utvikling av resistens, spesielt i helseinstitusjonene.

Pasientskader som følge av sykehusinfeksjoner

Det femårige nasjonale programmet for pasientsikkerhet "I trygge hender" ble lansert i 2014 og varer ut 2018. Pasientsikkerhetsprogrammet viderefører tiltak og metodikk fra pasientsikkerhetskampanjen (2011-2013). Målet er færre pasientskader, og etablering av bedre strukturer og kultur for pasientsikkerhet. Blant de 16 konkrete tiltakspakkene som spres i både sykehus og kommuner er tre knyttet til å forebygge infeksjoner. Infeksjonene som inngår i satsningen er urinveisinfeksjoner, infeksjoner ved bruk av sentralt venekateter og forebygging av postoperative sårinfeksjoner. De regionale helseforetakene er gjennom oppdragsdokumentet pålagt å implementere tiltakspakkene i pasientsikkerhetsprogrammet.
I regi pasientsikkerhetsprogrammet kartlegger sykehus årlig omfanget av pasientskader i somatikken ved bruk av journalgranskningsmetoden Global Trigger Tool (GTT). Ved 13.7 % av pasientoppholdene som ble undersøkt i 2015 oppstod én eller flere pasientskader. Pasientskader defineres her som ”Utilsiktet fysisk skade som har oppstått som et resultat av medisinsk behandling eller som behandlingen har bidratt til, som krever ytterligere overvåking, behandling eller sykehusinnleggelse, eller som har dødelig utgang.”
Skader relatert til legemiddelbruk og infeksjoner er de skadene som forekommer mest i de undersøkte pasientopphold i 2015 og også tidligere år.
Vi følger regelmessig utviklingen i sykehusinfeksjoner og stiller krav om reduksjon i forekomst. Gjennom nasjonale kvalitetsindikatorer og publisering av resultater to ganger årlig på Helsenorge.no, kan vi følge utviklingen i forekomst av infeksjoner blant innlagte pasienter i sykehus. På landsbasis har det vært en gradvis reduksjon i forekomst av sykehusinfeksjoner de siste to årene. I oppdragsdokumentet for 2017 har vi stilt krav om ytterligere reduksjon i andel sykehusinfeksjoner.

Sikre bedre oversikt over sykehusinfeksjoner

NOIS-registeret er et nasjonalt register for oversikt over og forskning om antibiotikabruk og infeksjoner i helsetjenesten, jfr. NOIS-registerforskriften § 1-2. Forskriften må ses i sammenheng med forskrift om smittevern i helse- og omsorgstjenesten, som formulerer et tydelig krav om infeksjonsovervåkning internt i virksomheten, jfr. smittevernforskriften § 2-2 b. Denne overvåkningen fungerer som et verktøy for det praktiske smittevernarbeidet (og pasientsikkerhetsarbeidet) i tjenesten. Nasjonalt overvåkingssystem av infeksjoner i helsetjenesten har en utfyllende rolle i forhold til lokal overvåking, ved at det gir tilleggsgevinst utover den som kan oppnås ved den lokale infeksjonsovervåkningen i den enkelte virksomhet. I dag er det etablert to ulike meldingsutvekslinger innen NOIS:
1.Punktprevalensundersøkelser (tverrsnittsundersøkelser) hvor en registrerer de fire vanligste sykehusinfeksjonstypene i sykehus og sykehjem - urinveisinfeksjoner, nedre luftveisinfeksjoner, postoperative infeksjoner og blodbaneinfeksjon (registreres kun i sykehus) og hudinfeksjoner (registreres kun i sykehjem), samt systemisk antibiotikabruk.
2.Prospektiv overvåking (kontinuerlig overvåking) av postoperative infeksjoner etter fem definerte kirurgiske inngrep (aortokoronar bypass, keisersnitt, innsetting av proteser i hofteledd, kolecystektomi og koloninngrep).
I oppdragsdokumentet for 2016 fikk de regionale helseforetakene i oppdrag å styrke de regionale kompetansesentrene i smittevern. Det er i ferd med å skje. Etter den tilbakemelding vi har fått har alle RHF-ene styrket sine regionale kompetansentre i smittevern med fra ½ til 1 stilling. Jeg er overbevist om at dette vil være en viktig regional ressurs for arbeidet med smittevern og at dette, sammen med innføringen av antibiotikastyringsprogram i sykehusene, vil være viktige bidrag for å redusere forskrivningen av bredspektret antibiotika både i sykehus og i sykehjem.

Avsluttende kommentar

Jeg legger ikke skjul på at smittevernet i helsetjenesten fortsatt har utfordringer. Vi har en stadig eldre befolkning, flere drar på utenlandsreiser, sykehusene har sykere pasienter enn tidligere og vi ser en økende utbredelse av resistente bakterier.
Det er fremdeles mulig å videreutvikle arbeidet rundt rammeverk, smitteverntiltak og manglende smittevernkompetanse. Dette arbeidet pågår for fullt i både tjenestene og i den sentrale helseforvaltningen. Det arbeides bl.a. med å etablere et bedre system for dokumentasjon av helsetjenesteassosierte infeksjoner i helseinstitusjoner.