Skriftleg spørsmål fra Kjell Ingolf Ropstad (KrF) til justis- og beredskapsministeren

Dokument nr. 15:1108 (2016-2017)
Innlevert: 11.05.2017
Sendt: 12.05.2017
Rette vedkommende: Barne- og likestillingsministeren
Svart på: 24.05.2017 av barne- og likestillingsminister Solveig Horne

Kjell Ingolf Ropstad (KrF)

Spørsmål

Kjell Ingolf Ropstad (KrF): Fædrelandsvennen skrev den 8. mai 2017 om en dom fra tingretten hvor de opphevet barnevernets tvangsplassering og sikkerhetsrutiner av en ungdom som utførte et drap da han var under den kriminelle lavalder. Ifølge avisen har psykiatriske vurderinger konkludert med at det er høy risiko for at ungdommen begår nye voldshandlinger.
Vil statsråden gå gjennom regelverk vedrørende tvangsbruk i barnevernet og pårørendes rettigheter når barn under den kriminelle lavalder begår alvorlig kriminalitet?

Grunngiving

I 1987 ble den kriminelle lavalder økt fra 14 år til 15 år, blant annet for at regelverket skulle harmonisere med de andre Nordiske landene. Da aldersgrensen ble hevet, påpekte flertallet på Stortinget at før man kunne heve alderen måtte barnevernet få lukkede institusjoner som kunne ta seg av de barna som hadde begått alvorlig kriminalitet.
Tiltak som barnevernet kan iverksette overfor barn som begår kriminalitet skal ikke ha allmennpreventiv effekt. Ifølge forarbeidene til loven er ikke barnevernstjenestens oppgave å verne samfunnet fra barn som begår kriminalitet. Barnevernet skal alltid ha barnets beste for øye. Det er et viktig prinsipp som må hegnes om. I noen tilfeller kan det likevel være behov for å beskytte samfunnet når barn under den kriminelle lavalder begår svært alvorlig kriminalitet, herunder drap, vold og overgrep. Hensynet til det enkelte barns beste må fremdeles veie tyngst. Likevel kan det forekomme tilfeller som taler for at lovverket bør gjennomgås og eventuelt endres når barn under 15 år begår alvorlig kriminalitet, herunder barnevernets mulighet til å utøve tvang i disse sakene. Barn som det er påvist utøver stor fare for seg selv eller andre må få god oppfølging, men også beskyttes.
Pårørende har ikke samme rettigheter når den kriminelle handling er begått av et barn under den kriminelle lavalder som når den er begått av en person over den kriminelle lavalder. Behovet for informasjon om gjerningsperson avhenger ikke av vedkommendes alder. Dette taler for at det bør tas en gjennomgang av regelverket knyttet til pårørendes rettigheter når den kriminelle handlingen er begått av et barn under 15 år. Dette gjelder spesielt saker som omhandler drap, overgrep og vold.
Tiltak knyttet til alvorlig kriminalitet begått av barn under den kriminelle lavalder må balanseres ut fra hensynet til det enkelte barns beste og samfunnets behov for beskyttelse. Hensynet til barnets beste må fremdeles være det styrende prinsipp i barnevernet.

Solveig Horne (FrP)

Svar

Solveig Horne: Barnevernets hovedoppgave er å sikre at barn og unge som lever under forhold som kan skade deres helse og utvikling, får nødvendig hjelp og omsorg til rett tid. Som fremhevet av stortingsrepresentanten, er det ikke barnevernets oppgave å beskytte samfunnet mot lovbrytere.
Et aktuelt tiltak for barn under den kriminelle lavalder som har begått alvorlig kriminalitet vil kunne være opphold på barnevernsinstitusjon etter barnevernloven. Barneverntjenesten kan treffe vedtak om frivillig opphold på barneverninstitusjon eller fremme sak for fylkesnemnda om opphold på barneverninstitusjon uten samtykke for et barn som har vist alvorlige atferdsvansker, for eksempel ved alvorlig eller gjentatt kriminalitet. Opphold på barnevernsinstitusjon er ikke en strafferettslig reaksjon. Tiltaket skal være motivert ut fra barnets behov for hjelp.
Jeg er opptatt av at barn og unge som bor på en barnevernsinstitusjon skal få god og forsvarlig omsorg og behandling. God omsorg innebærer blant annet at institusjonen skal gi nødvendig vern, beskyttelse og tydelige rammer for å sikre trygghet og god utvikling. Forsvarlig omsorg handler også om å hindre at barn skader seg selv eller andre.
I barnevernloven og i forskrift om rettigheter og bruk av tvang under opphold i barneverninstitusjon (rettighetsforskriften) er det gitt bestemmelser som ivaretar barnets rettssikkerhet og bestemmelser om hvilke tvangstiltak institusjonen kan benytte for å beskytte barna. For barn og ungdom som oppholder seg på barneverninstitusjon på grunn av alvorlige atferdsvansker er det en utvidet adgang til å anvende tvang, slik som begrensninger i bevegelsesfriheten, besøk og bruk av elektroniske kommunikasjonsmidler. Menneskerettighetene (FNs barnekonvensjon og Den europeiske menneskerettskonvensjon) setter imidlertid grenser for bruk av tvang. Barnevernloven og rettighetsforskriften er basert på dette. Dette innebærer at tvang og begrensninger i personlig integritet kun kan brukes når det anses nødvendig etter en konkret vurdering. Det må også fortløpende vurderes om det er behov for å opprettholde tvangsbruken.
Det ble foretatt en fullstendig gjennomgang av rettighetsforskriften i 2011, og ny forskrift trådte i kraft i 2012. Dette var en omfattende prosess hvor en rekke berørte aktører kom med innspill og forslag. I arbeidet ble grensene for tvang nøye vurdert opp mot beboernes personlige integritet.
Etter mitt syn ivaretar rettighetsforskriften en nødvendig balanse mellom barns rettssikkerhet og behovet for å anvende tvang. Jeg mener det derfor ikke er behov for en ny gjennomgang på nåværende tidspunkt. Jeg viser likevel til at departementet har på høring forslag om å utvide perioden institusjonen kan nekte bruk av eller inndra elektroniske kommunikasjonsmidler for barn som er på institusjon på grunn av alvorlige atferdsvansker. Forslaget innebærer at det skal kunne treffes vedtak om slike begrensinger i inntil åtte uker ved inntak dersom det etter en konkret vurdering vurderes å være nødvendig. Den samfunnsmessige og teknologiske utviklingen har medført en rekke nye utfordringer for institusjonene som kan tilsi at det er behov for å utvide vedtaksperioden.
Jeg er kjent med problemstillingen knyttet til pårørende eller etterlattes rettigheter når alvorlig kriminalitet blir begått av barn under den kriminelle lavalder, herunder spørsmålet om det bør gjelde en varslingsregel når barnet er under kriminell lavalder og i barnevernets omsorg. Jeg har stor forståelse for at fornærmede eller etterlatte har et behov for informasjon. Samtidig reiser dette kompliserte spørsmål nettopp fordi den kriminelle handlingen er begått av et barn under den kriminelle lavalder og fordi tiltak etter barnevernloven ikke er en strafferettslig reaksjon. Jeg vurderer nå hvordan dette kan følges opp videre.