Skriftleg spørsmål fra Kjersti Toppe (Sp) til helse- og omsorgsministeren

Dokument nr. 15:1547 (2016-2017)
Innlevert: 01.09.2017
Sendt: 01.09.2017
Svart på: 12.09.2017 av helse- og omsorgsminister Bent Høie

Kjersti Toppe (Sp)

Spørsmål

Kjersti Toppe (Sp): Kan statsråden gi en oversikt over hvilke tilbud som gis til spillavhengige i de ulike helseforetakene, mener statsråden tilbudet er godt, og vil statsråden sørge for at spillavhengige sikres et behandlingstilbud på lik linje med behandlingstilbud til rusavhengige?

Grunngiving

Undertegnede har mottatt henvendelse fra pårørende som viser til et manglende behandlingstilbud for spillavhengighet. Henvendelsen gjelder Finnmark. Det er viktig å få en god oversikt over behandlingstilbudet for spillavhengige i hele landet. Med bakgrunn i dette kan det treffes tiltak for å bygge ut behandlingstilbudet. Spillavhengighet er et stort samfunnsproblem og problem for de avhengige og deres familier. Det må sikres et behandlingstilbud på linje med andre avhengighetsproblematikker og spillavhengige må møtes i helsevesenet med samme alvor.

Bent Høie (H)

Svar

Bent Høie: Jeg er enig med representanten Toppe i at spilleavhengighet er et alvorlig problem for de som rammes, både for den enkelte og deres nærmeste. Det som gjør dette området utfordrende er at spill (både pengespill og dataspill) for de fleste mennesker i alle aldre er en positiv aktivitet som brukes til rekreasjon og avkobling. For noen utvikler dessverre en uskyldig lidenskap seg til å bli en avhengighet som kan få alvorlige konsekvenser dersom man ikke får hjelp tidsnok. Også på dette området er det således helt avgjørende med god forebyggende innsats og at det er lav terskel for å ta kontakt med, og få hjelp fra, hjelpeapparatet.
I en undersøkelse fra Institutt for samfunnspsykologi ved Universitetet i Bergen ("Omfang av penge- og dataspillproblemer i Norge 2015"), utført på oppdrag fra Lotteri- og stiftelsestilsynet, ble 7.7 prosent av befolkningen kategorisert som lavrisikospillere, 2.3 prosent som moderate risikospillere og 0.9 prosent som problemspillere. Det vises i rapporten til at det ikke er funnet noen endring sammenliknet med den forrige befolkningsundersøkelsen fra 2013. Sammenliknet med internasjonale studier om utbredelse er problemomfanget i Norge relativt lavt, ifølge rapporten, og omtrent på samme nivå som våre nordiske naboland.
Både den kommunale helse- og omsorgstjenesten og spesialisthelsetjenesten har ansvar for å gi et tilbud om behandling og oppfølging til personer med spilleproblemer. I tillegg ytes tjenester fra både lavterskeltiltak og frivillige hjelpetiltak. Kommunene har et særlig ansvar for forebygging og for å ivareta avhengighetstilstander eller psykiske helseproblemer som forventes å bli milde eller kortvarige. Kommunene har også et særlig ansvar for å ivareta informasjonsarbeid rettet mot barn og unge, voksne og pårørende. Hovedvekten av behandlingstilbudet ligger til spesialisthelsetjenesten. Personer som har et problematisk forhold til pengespill, og som har behov for hjelp for sine spilleproblemer, har rett til helsehjelp etter pasient- og brukerrettighetsloven §§ 2-1a og 2-1b. Spesialisthelsetjenesten har et oppfølgingsansvar i de tilfeller hvor problemene utvikler seg til å bli mer langvarige eller alvorlige. Spilleavhengighet inngår i den nasjonale faglige retningslinjen for tverrfaglig spesialisert behandling av rusproblemer.
På forespørsel fra departementet har de regionale helseforetakene redegjort for sine behandlingstilbud. Det fremgår av tilbakemeldingene at det finnes tilbud i alle regioner (RHF) og at disse tilbudene vurderes å ivareta behovet. Det blir imidlertid påpekt at tilbudene kanskje ikke er godt nok kjent i befolkningen. Tall fra Danmark viser at mange med spillavhengighet ikke søker og får hjelp, noe en kan anta er overførbart til norske forhold. I hovedsak er det poliklinikker og institusjoner innenfor tverrfaglig spesialisert rusbehandling (TSB) i spesialisthelsetjenesten som gir et behandlingstilbud. Noen psykiatriske poliklinikker har også tilbud. Henvisning skjer i hovedsak via fastlege eller også NAV når det gjelder TSB.
I følge Helsedirektoratet viser tall fra spesialisthelsetjenesten at et økende antall voksne (18 år eller eldre) har vært i behandling for pengespillavhengighet i perioden 2011 til 2016, mens antall personer under 18 år i behandling har vært forholdsvis stabilt. Direktoratet opplyser at i underkant av 1000 pasienter får behandling for spilleproblemer i løpet av et år. De aller fleste mottar poliklinisk behandling, i hovedsak i form av kognitiv atferdsterapi og motiverende intervju. Pasienter som tilbys døgnbehandling har som oftest spilleproblemer som en sekundærdiagnose.
Kompetansesenter Rus – region Øst (KoRus-Øst) er av Helsedirektoratet blitt tildelt spilleavhengighet som nasjonal funksjon. Senteret er nå i sluttfasen av en rapport om behandlingssituasjonen for barn, unge og voksne med spilleavhengighet og vil gi en gjennomgang av behandlingsmetoder og behandlingssteder i helseforetakene, herunder ulike lavterskeltilbud. De foreløpige resultatene viser at det finnes behandlingstilbud for spilleproblemer (både pengespill og dataspill) i alle helseregioner og at det samlet sett er et variert spekter av tilbud om informasjon, forebygging og behandling, og at mange ulike behov kan ivaretas. Den ferdige rapporten ventes å foreligge i løpet av september.
Som representanten Toppe er kjent med er arbeidet med forebygging og behandling av spilleproblemer forankret i Handlingsplan mot spilleproblemer (2016-2018). Målsettingene er også omtalt i Opptrappingsplan for rusfeltet (2016-2020) og Meld. St. 19 (2014-2015) Folkehelsemeldingen – Mestring og muligheter. Den foreløpig siste handlingsplanen mot spilleproblemer (2016-2018) er utarbeidet i samarbeid mellom Lotteritilsynet, Medietilsynet og Helsedirektoratet. Tiltakene i denne planen bygger videre på det omfattende arbeidet som de senere årene har vært rettet mot forebygging og behandling for spilleproblemer.
Flere ordninger og tiltak er viktige i arbeidet rettet mot forebygging og behandling. Blant annet er Hjelpelinjen en etablert og permanent ordning, som nå evalueres med tanke på videreutvikling. Det er også satt i gang en chatte-tjeneste på Internett for tidlig og lett tilgjengelig hjelp til personer med spilleproblemer (https://spillsnakk.no/). Videre er Nasjonalt opplæringsprogram om pengespillavhengighet og problemskapende dataspilling landsdekkende, og tilbys aktuelle grupper av fagpersoner. Lavterskeltilbudet Fjernbasert behandling for spilleavhengige benyttes av stadig flere pasienter, og skal nå evalueres.
Når det gjelder situasjonen i Helse Nord, som representanten Toppe viser til, opplyser regionen at alle helseforetak har etablert behandlingstilbud innen tverrfaglig spesialisert behandling som inkluderer tilbud til spilleavhengige. Samtidig opplyses det om at det er noe variasjon i tilbudet mellom DPS-ene. På bakgrunn av dette har foretaket gitt Universitetssykehuset i Nord-Norge (UNN) et regionalt oppdrag om å ivareta pasienter med spilleavhengighet i Helse Nord. Dette gjelder både behandling og veiledning til behandlere i øvrig hjelpeapparat. Tilbudet opplyses p.t. å ha kort ventetid og tilnærmet ingen fristbrudd.
Med bakgrunn i overnevnte oppfatter jeg at det gjøres mye godt arbeid i den norske helsesektoren med å forebygge spilleproblemer og gi hjelp og støtte til de som har et utviklet et spilleproblem. Samtidig tyder kunnskapen vi nå har fått på dette området at det er et potensial for å nå ut med informasjon og hjelp til flere. Det ser også ut til å være, på dette som på andre områder i helsetjenesten, variasjoner i tilbudet som tjenesteyterne på ulike nivåer har et ansvar for å vurdere opp mot bl.a. nasjonale faglige anbefalinger om behandling. Jeg forutsetter at kommunene og spesialisthelsetjenesten følger med på utviklingen i hjelpebehov, ny kunnskap og forskning på området og at de tilpasser tilbudene i takt med endringene.