Dokument nr. 15:880 (2017-2018) Innlevert: 06.02.2018 Sendt: 07.02.2018 Svart på: 13.02.2018 av arbeids- og sosialminister Anniken Hauglie
Per Olaf Lundteigen (Sp): Jeg viser til følgende sitat under 2. Regelverket som ligger til grunn for eksporten av trygdeytelser i Meld. St. 40 (2016-2017) Eksport av norske velferdsytelser: "I avsnitt 2.3 gis en nærmere omtale av det internasjonale rammeverket for trygdeeksporten. Det er viktig å være klar over at bestemmelsene i de internasjonale avtalene griper inn i det nasjonale regelverket og går foran, dersom det er motstrid mellom de to regelsettene." Står statsråden fortsatt ved denne formuleringen?
Anniken Hauglie: Slik det fremgår av avsnitt 2.3 i Meld. St. 40 (2016–2017), reguleres den internasjonale koordineringen av norske trygdeytelser av EØS-avtalen, bilaterale trygdeavtaler og Nordisk konvensjon om trygd.Hva gjelder EØS, er trygdekoordineringen regulert i forordning nr. 883/2004. Forordninger skal i henhold til EØS-avtalens artikkel 7 bokstav a "som sådan" gjøres til del av avtalepartenes interne rettsorden.§ 2 i lov 27. november 1992 nr. 109 om gjennomføring i norsk rett av hoveddelen i avtale om Det europeiske økonomiske samarbeidsområde (EØS) mv. lyder:"Bestemmelser i lov som tjener til å oppfylle Norges forpliktelser etter avtalen, skal i tilfelle konflikt gå foran andre bestemmelser som regulerer samme forhold. Tilsvarende gjelder dersom en forskrift som tjener til å oppfylle Norges forpliktelser etter avtalen, er i konflikt med en annen forskrift, eller kommer i konflikt med en senere lov."Norges bilaterale trygdeavtaler og Nordisk konvensjon om trygd er inngått med hjemmel i § 1-3 første ledd i lov 28. februar 1997 nr. 19 om folketrygd, som lyder:"Kongen kan inngå gjensidige avtaler med andre land om rettigheter og plikter etter denne loven. Herunder kan det gjøres unntak fra lovens bestemmelser."Formålet med avtalene er først og fremst å sikre rettighetene til egne borgere under og etter opphold i andre avtaleland. For å oppnå dette, vil det normalt være nødvendig å tilby tilsvarende rettigheter for det andre landets borgere. For å åpne opp for dette, kan det i slike tilfeller med hjemmel i ovennevnte bestemmelse gjøres unntak fra lovens øvrige bestemmelser.